Emosjonelt ustabil? Med Tone Normann-Eide

Hvordan oppleves det å leve med emosjonell ustabilitet? Hva kan pårørende ha behov for? Og hvordan kan terapeuter gjøre en forskjell? 

I denne episoden har vi med oss psykologspesialist og forfatter Tone Normann-Eide. Hun ga nylig ut boka "Emosjonelt ustabil? En guide til pasienter, pårørende og behandlere" Vi utforsker ulike uttrykk for emosjonell ustabilitet og betydningen av en nysgjerrig tilnærming til det som skjer – både i terapi og nære relasjoner. 

Personlighetsmysteriet produseres av Nasjonalt kompetansesenter for rus-og avhengighet, alvorlige samtidige psykiske lidelser og personlighetsforstyrrelser

Transcript

SPEAKER_00 0:00

Det er først når personligheten blir såpass til bry for oss selv og eller andre at man ikke får til å leve et OK liv. Da kan man ha en personlighetsforstyrrelse. underviser ved Universitetet i Oslo, holder foredrag og skriver essays og artikler i ulike tidsskrifter. Tone har også utgitt boken«Følelser, kjennetegn, funksjon og vrangsider» i 2020. Men du er invitert hit fordi du har gitt ut en bok som heter«Emosjonelt ustabil?» er en guide til pasienter, pårørende og behandlere. Gratulerer med bokutgivelse! Og jeg har lyst til å si litt først om den boka, fordi det er jo sånn at vi jobber med å formidle kunnskap om utredning og behandling av personlighetsforstyrrelser over hele landet. Og med denne boka så har vi virkelig fått god hjelp og støtte til det undervisningsoppdraget. Det er viktig å løfte frem en sånn utgivelse, fordi den knytter seg til det dypt eksistensielle og voldsomt smertefulle realitetene som disse vanskene er forbundet med. Og det settes godt ord på i boka, synes jeg. Du beskriver hverdag av, altså disse vanskene knytter seg til hverdag med vekslende følelser, håpløshet og dyp smerte, selvskading, konflikter, destruktivitet og opprettholdende samspill. rusmissbruk og redusert livskvalitet, forkortet levealder. Tidvis er det dødelig utfall, selv om vi vet at her er det gode behandlingsmuligheter også. Det beskrives godt i boka, synes jeg, og gis mening innenfra. Pårørende er jo i høyeste grad også offisert av disse vanskene, og de vet sjelden hva godt de kan gjøre. Det har vi også snakket om her i podcasten tidligere. Sånn at det å få noe til oss og pårørende, som de kan få kunnskap fra, og litt innblikk og tips og triks om hvordan de kan forholde seg, er kjempeviktig. Så dette er altså en viktig bok, tenker vi, og jeg må si, som da har lest boken fra perm til perm, at jeg lærte mye. Sånn at her er det vært veldig mye som du har satt deg inn i, og Jeg synes boka er utrolig grunnig og klar gjennomgang av forskning, og at det formidles på en veldig forståelig og praksisnær og lettfattelig måte. Din faglige kunnskap som kliniker gjennom mange år skinner veldig godt igjennom i boka, synes jeg. Også at du har skrevet tidligere bok om følelser, synes jeg også man merker at det er dette innfra språket, og du skriver levende ord. om disse ganske kompliserte tingene som dette kan være. Det rydder jo oversiktlig, og mange konkrete eksempler. Så det var en litt sånn tilbakemelding innledningsvis.

SPEAKER_01 3:57

Tusen takk, det er veldig hyggelig, Kjetil.

SPEAKER_00 3:59

Vær så god, og ta det til deg, for dette har du jobbet lenge med. Hvor lenge holdt du på med

SPEAKER_01 4:05

boka? Til og fra i hvert fall de siste fire årene. Så kan man jo tenke at jeg har holdt på med det på et eller annet vis lenge før det også, med å samle opp, i hvert fall inni meg, en del av den kunnskapen. Det du sier fra klinikk, at jeg har møtt mange pasienter som jeg også har lært utrolig mye av, så jeg følte at det var på tide å få noe av det ut som kunne gavne flere.

SPEAKER_00 4:32

Hva var det som satt deg på ideen om denne boka?

Hvorfor denne boka?

SPEAKER_01 4:36

Jeg har jo jobbet med disse pasientene i over 20 år nå, og det finnes jo en del litt internasjonal litteratur, men ikke på norsk, så jeg tenkte at den boka bør jo noen skrive. Og så synes jeg det er gøy å holde meg litt oppdatert på forskningen, så det å bruke erfaringer fra klinikk og teori og de modellene som etter hvert har kommet på, og det er jo en ny behandlingsoptimisme også nå i feltet vårt, sånn at det er jo også gøy å formidle det håpet som ligger i det. Også synes jeg det var spennende å få til det å klare å nå flere grupper i en og samme

SPEAKER_00 5:13

bok.

SPEAKER_01 5:15

Ja, det er imponerende. Ja, takk. Det er jo fortort å tenke at man skal enten skrive til pasienter eller til behandlere eller pårørende, men for meg var det et poeng å prøve å liksom samle det sånn at vi alle, jeg håper å si alle gruppene, kan få litt hjelp til å skjønne litt hvordan det er å være i hverandres sko, og klare å se både oss selv og hverandre på litt nye måter, forhåpentligvis bidra med det jeg vil kalle en form for opplysningsarbeid, eller kunnskapsformidling, eller hva det vil. Så jeg kjente veldig at den boka hadde jeg i magen, og den vil jeg gjerne få ut til flere.

Hva er emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse?

SPEAKER_00 5:50

Jeg tenker på at nå er det ikke alle lytterne som hører på alle episodene, så hvis vi bare plasserer litt på kartet, emosjonelt ustabil problematikk og personlighetsforstyrrelse, hva vil du si det er?

Emosjonelt ustabil – med spørsmålstegn?

SPEAKER_01 6:04

Ja, det er jo både en diagnostisk kategori, eller en måte å gjennom en utredning kartlegge en type problematikk som en del mennesker har. Da er det også en personlighetsfungering som på en måte litt sånn inni fra, litt uavhengig av det diagnostiske også, som har noen karakteristiske kjennetegn. Men det er også en stor variasjon innad i gruppa, sånn at vi kan også etter hvert, eller vi tenker mer og mer at det er grader av det, fra mild til mer alvorlig grader. grad, og at noe av det jeg synes kanskje er mest karakteristisk, det er jo i tillegg til dette emosjonelt ustabile som på engelsk kaller borderline problematikk, på norsk kaller vi det emosjonelt ustabilt, denne ustabiliteten altså disse vekslingene i følelses uttrykk, hvordan og at mange som har det sånn, kan ha veldig sterke, intense følelser og reagere kraftig til synlatende bagatellmessige situasjoner også, men det viser seg jo at det er ikke det for dem, og noe av det som utløser veldig Sterke følelser, intense følelser er jo nettopp den opplevelsen, altså det utløses ofte i nære relasjoner spesielt, eller i situasjoner hvor de kan føle seg misforstått eller avvist, forlatt. Sånn at dette relasjonelle aspektet er veldig viktig for opplevelsen. å utløse disse følelsesstormene som mange av de kan ha. Så det er det følelsesmessige og det relasjonelle, og så er det også på mer identitetstematikk at mange av de kan oppleve at de har en veldig skjør selvstruktur, eller at det er en ustabil selvfølelse, at det kan også svinge veldig. Og dermed kan det oppleves veldig uforutsigbart for omgivelsene også. Og så er det jo noen som prøver å håndtere eller regulere følelsene sine ved å bli enten utagering, altså at man tar ut følelsene sine i form av selvskading, eller raserianfall, eller suicidale tanker og følelser og atferd, eller blir veldig impulsdrevne at man får behov for å fylle på noe med rus, shopping eller den type ting. Så er det også en del som ikke har den veldig eksplosive varianten, men som mer vender det litt mer innover og kan bli mer selvdestruktiv i tanken og gå til angrep av seg selv. Så det sier jo noe om både intensiteten i det og det smertefulle i det som du var inne på innledningsvis, at det kan være veldig plagsomt både for dem selv og til dels også for andre.

SPEAKER_00 8:33

Titlen på boka er Emotjonelt ustabil spørsmålstegn. En guide til pasienter, pårørende og behandlere. Det er spørsmålstegnet. Si litt om hva du tenkte med å beskrive det sånn.

SPEAKER_01 8:47

Det var for å prøve å vekke litt nysgjerrighet. Det spørsmålet som både vi og pasienter og pårørende partnere kan ha. Har jeg med en... en pasient eller en person med denne type problematikk å gjøre. Fordi, som jeg sa i sted, så kan det jo være grader av dette, og det kan jo noen ganger være litt vanskelig å vite hvor mye som skal til, og hva som skal til, og sånn. Så det å ha en litt sånn undersøkende holdning da, finne litt ut av, er det dette, og i så fall hvor stor grad, starter sånn, og så kaller vi det jo, ikke sant, jeg kunne jo kalt det en personlighetsforstyrrelse, men vi prøver jo også å nyansere det litt mer. Vi snakker om svekket personlighetsfungering, og vi bruker litt andre begreper på det også. Så det spørsmålet var egentlig for å vekke litt undring og nysgjerrighet til leseren.

SPEAKER_00 9:43

Jeg synes det er veldig på sin plass. For jeg tror, vi hører jo og har hørt ofte pasienter som har lurt på hva de strever med å få andre diagnoser tilbake, vende depresjon, et cetera, og Når de får en beskrivelse av mer av disse vanskene som du nå har tegnet opp, så kjenner de seg igjen og får noe som er mer til hjelp. Sånn at det er å tenke deg på sitt plass og stille det spørsmålstegnet. Samtidig som dette er dimensionale fenomener som du er litt inne på, at det er en normal normale temaer, men at det blir litt for stert.

UNKNOWN 10:24

Og da

SPEAKER_00 10:24

blir det vanskelig å skape problemer.

SPEAKER_01 10:27

Ja, så det går mye an på hvordan man håndterer de følelsesmessige svingningene, eller at man kan ha disse sterke følelsene, og hvordan det går utover funksjonen, det vi kaller funksjonsnivåer, relasjoner og jobbstudier. Det er først da det skaper problemer der ute, hvor vi begynner å kalle det en personlighetsforstyrrelse. Mange av oss kan jo kjenne dette i en viss grad. Spesielt kanskje dette med frykten for å bli avvist, som er noe av det mest smertefulle vi kan oppleve som mennesker. Ikke bli likt, ikke bli tålt, ikke bli tatt imot. Men for disse er jo det nesten som å gå helt i oppløsning, eller være helt alene i verden. Og den opplevelsen er jo veldig, veldig intens. Og det er jo da mye av dette destruktive mønsterne kan komme, som blir mer dramatisk enn for en del av oss andre.

SPEAKER_00 11:32

Og disse vanskene er jo heller ikke

UNKNOWN 0:00

...

Hvor mange strever med dette?

SPEAKER_00 11:35

for å si det sånn, dette er jo relativt utbrett. Hvor utbrett kan du si noe om det? Hvor vanlig er det å ha denne type vansker?

SPEAKER_01 11:49

Ja, altså det er jo mye sånne store epidemiologiske studier som det heter som har prøvd å kartlegge, og der har man jo kommet frem til litt ulike funn da, som de ofte gjør, men jeg tror de sånn, nå har man grovt regnet på at sånn på populasjonsnivå, eller på sånn en befolkning til en gitt tid, så er det mellom 1 og 2 prosent et eller annet sted i befolkningen. Og ofte er jo det i den yngre befolkningen, og også en overhyppighet hos kvinner, Så høyeste andel av disse er i aldersgruppen slutten av 10-årene til midten av 30-årene. Men så er det jo for de som jobber i offentlig psykisk helsevern, så er det ofte en større grad av pasientene som har det. Sånn at i poliklinikk tenker man at opp til kanskje 10% kan ha noe i denne gata. Og i akutt psykiatri eller inn på kortere døgnopphold og sånn, så tror man det kan være opp til 20 prosent, i hvert fall har det vært sånn tradisjonelt. Sånn at jo større, hva skal man si, jo mer alvorlig problematikk, jo hyppere finner vi de også igjen i helsevesenet.

SPEAKER_00 12:58

Fordi De søker hjelp.

SPEAKER_01 13:01

Ja, så det er også på en måte et kjennetegn, i motsetning til noen andre med mer undervikende tendenser, som kanskje har en tendens til å trekke seg unna og isolere seg, så er dette en pasientgruppe eller mennesker som nettopp ønsker hjelp og ber om hjelp, og kan til tider også rope ganske høyt om hjelp, sånn at de er ofte hjelpsøkende.

UNKNOWN 13:26

Ja.

å innsiden av emosjonelt ustabil problematikk

SPEAKER_00 13:26

Jeg tenkte å si også at denne boka har tre deler. Først så er det om emosjonellt ustabil problematikk, med flere underkapitler der, og så er det partnere og pårørende, hvor det er en del, altså flere underkapitler, og til slutt utredning og behandling. Og vi er litt nå på hva er dette, og forekomst, og jeg tenkte også å lese et litt utdrag fra boka, Om, for du beskriver, det er jo sånn med diagnostikken, altså at når vi utreder og prøver å forstå vanskene folk kommer, så er det jo å gå gjennom de ulike kriteriene, vi kaller det at man ser etter denne følsomheten og sensitiviteten for avvisning, så tar man det steg for steg og utforsker de områdene, og jeg synes du skriver så fint hvordan dette kan forstå litt sånn innenfra. Så du har i kapittlet om personlighets, nei, på innsiden av emosjonelt ustabil problematikk, så beskriver du sammenhengene og forståelig det som for mange oppleves veldig fragmentert og uforståelig. Det synes jeg er så fint. Det er virkelig fagkunnskap brukt på sitt beste. Og et litt utdrag der, hvor du beskriver dette kriteriet som handler om såkalt upassende intenst sinne. Så skriver det«For å unngå å kjenne på den underliggende, smertefulle og skambaserte antakelsen om å ikke være hvert andres kjærlighet, omdannes skamfølelsen til sinne og motangrep, en måte å beskytte et sårbart selv mot å bli skuffet, såret eller sviktet». Uregulert sinne eller assyriutbrudd kan dermed forstås som en uensiktsmessig måte å kvitte seg med sin egen skamfølelse på. Uansett grunn er resultatet av gjentagende og kraftfulle sinneutbrudd at mange med disse vanskene risikerer å skyve andre mennesker fra seg. Dette kommer blant annet an på motpartens tålmodighet og forståelse av hva som ligger bak. Men vi alltid utgjør en risikofaktor for at mennesker med disse vanskene får bekreftet det de frykter mest. At det ikke blir tårt at andre mennesker kommer til å forlate dem. Jeg synes det er så fint at du beskriver det på den måten. Gjør det forståelig.

UNKNOWN 16:01

Ja.

SPEAKER_00 16:01

Jeg vet ikke om du vil si litt om den delen av boka, hensikten med dette her?

SPEAKER_01 16:09

Jeg valgte litt bevisst å beskrive det sånn fra innsiden, for det er jo fort gjort at når man diagnostiserer at man har noen kriterier, så fyller man mer eller mindre av det. Men det er jo noe med når du møter disse menneskene og hører selv hvordan de faktisk opplever det og beskriver det, så synes jeg det er mye rikere da. Og jeg har jo også en del eksempler i det kapittlet som jeg håper en del kan kjenne seg igjen i de beskrivelsene. Hvordan det nettopp kan oppleves. Blant annet den smerten synes jeg ofte kan forsvinne litt bak denne adferden. At det er selvmordsadferd, eller det er impulsivitet. Ja, men hva handler det egentlig om da? Hvorfor kommer dette?

SPEAKER_00 16:54

Hva driver det? Ja,

SPEAKER_01 16:54

hva driver det? Hva er det som gjør at det får sånne uttrykk? Og det er jo veldig få av disse pasientene som gjør dette bevisst for å skade eller ønske noe vondt. Det er jo det indre trøkket som bare blir så overveldende. Så det ønsker jeg på en måte, eller hadde jeg et ønske om å formidle, mye basert på mange av de pasientene jeg har møtt opp igjennom. Jeg har lært utrolig mye av det gjennom disse samtalene. Mange av de er jo veldig gode på å beskrive også, synes jeg. Kan bruke sånne fine metaforer. For det er jo noe med å omdanne, ikke sant? Det at du kjenner en følelse eller en kroppslig smerte, å klare å omdanne det til et språk som faktisk blir forståelig, at man klarer å kommunisere det verbalt, det er jo også et viktig element av behandling At man klarer å formidle hvordan jeg faktisk har det mer enn å agere eller utagere på det man kjenner. Så det er forhåpentligvis at det å beskrive det som jeg gjør her kan også hjelpe noen pasienter og kanskje også pårønne til å forstå litt hva dette handler om. At de klarer å finne det språket. Som gjør at de kan bli forstått på en litt annen måte enn det å skape forvirring eller frustrasjon. kan skje hos motparten.

SPEAKER_00 18:11

Ikke sant? At de får det de trenger, og ikke det de på en måte kan fremprovosere, kanskje? Ja, riktig. First case.

SPEAKER_01 18:17

Ja, ikke sant?

SPEAKER_00 18:18

Og

SPEAKER_01 18:19

det er jo ikke alle som har helt den oversikten heller, jeg håper i tidlig liv eller tidlig 20-år, at de forstår helt hva mange sier. Jeg skjønner ikke hva som skjer med meg. Det går fra 0 til 100, og så er det full kaos, liksom. Så det kan jo ta litt tid å helt få oversikt over det. Så kommer måten å klare å beskrive det i andre

En tilknytningsforstyrrelse?

SPEAKER_00 18:40

rekker. Apropos utviklingsperspektivet her, du har et grunnig kapittel om tilknytning, og hvordan utviklingen av disse vanskene foregår. Kunne du sagt litt om det? Hvordan synes du det er viktig å vektlegge tilknytningsperspektivet?

SPEAKER_01 18:58

Ja, jeg synes det er viktig, og kanskje spesielt i våre tider, hvor det er veldig mye opptatt av neuropsykologi, og at man skal på en måte forklare ting med hvordan hjernen vår fungerer. Ja, om biokemi og tar en pille. Nei, så i et tilknytningsperspektiv har jeg egentlig vært veldig opptatt av lenge, og jeg synes det gir veldig mening å tenke på personlighetsproblematikk, og kanskje spesielt denne som en form for tilknytningsforstyrrelse, eller en utviklingsforstyrrelse hvis du vil. At det skjer et eller annet i samspillet med nære omsorgsgivere, Det at man da som barn søker denne tilknytningen, og at det utvikler seg over tid, et sånt emosjonelt bånd. Og at det har veldig, veldig mye å si for hvordan evnen til å regulere følelser, hvordan man evner å forstå seg selv og andre utvikles til i livet da. Og der kan det være ganske potent eller sårbart for at det kan skje en skjevutvikling hvis det ikke har vært optimalt disse samspillmønsterne tidligere i livet. Og det synes vi også vi ser, og også i samtalen med disse pasientene, at de ofte beskriver ting som har satt... Det er ikke nødvendigvis disse enkelstående hendelsene, det er ikke bare den flyttingen, det er ikke bare den skilsmissen, men det er noe med omsorgsgivers evne til å tone seg inn på... barnets behov, barnets følelse, barnets indre verden, som ofte kan ha vært litt mangelfull. Da vil man kunne utvikle det vi kaller en mer utrygg tilknytning, som jo nesten 100% eller veldig mange av våre pasienter har. Nettopp denne utryggheten på, er jeg elsket, er jeg ønsket, vil jeg bli tålt, vil noen ta imot meg, og også at når man har den frykten i seg at man har problemer med å regulere følelser, at noen av dem vil kunne bli veldig intensiv i forsøket på å skape kontakt, eller forsøket på å få behovene til sine dekket. Det er kanskje noe av det som gjør at det uttrykket blir så stert. Dypt sett så er det egentlig kontakt og kjærlighet de er på jakt etter, men så har de ikke lært seg hensiktsmessige måter å søke det på. Så jeg synes det å tenke på det som en tilflytningsforstyrrelse er veldig meningsfullt, og jeg tror mange pasienter kjenner seg igjen i

SPEAKER_02 21:15

det.

SPEAKER_01 21:16

Og det er nettopp det at det jeg synes også legitimerer den perspektivet, er at nettopp det at det utspiller seg i i de næreste relasjoner, i de intime relasjoner, der det ofte kommer mest. Så kan det også være i vennskapsrelasjoner, og sånn også at man kjenner en veldig sånn varet for en veldig sånn hypersensitivitet, for det å bli forlatt, eller utestengt, eller ikke få være med. Så det er en veldig, ja, det relasjonelle er så sentralt da.

UNKNOWN 21:48

Musikk

SPEAKER_00 21:50

veldig viktig, og jeg tenker også gi veldig mening for å ha de brillene, tilknytningsbrillene da, eller den teorien for å forstå adferden, hvordan det blir så stert i de nære relasjoner og i forhold til pårørende og kjæreste, samboere og også for oss behandlere at behandlerne også trenger å ha med seg tilknytningsperspektivet for å gi mening til adferden til pasienten. Fordi, som du sier, adferd kan være mer eller mindre lett å ta imot hvis det er raseriutbrudd. Men det å skjønne at tilknytningsrelasjonen som utvikler seg til behandleren over tid også er veldig relevant her. Den vil også veldig sterke følelser og at terapauten må være bevisst hvordan man blir en tilknytningsperson i relasjonen etter hvert. For å skjønne, for å gi mening til det som skjer i terapien.

SPEAKER_01 22:57

Absolutt. Helt enig, og den bevisstgjøringen av det å ha det perspektivet som behandler, og at man forstår at vi også er potensielle triggerer av dette tilknyttingssystemet, at det kommer litt i spill når de på en måte søker hjelp og trenger noe fra oss, at vi også kan bli veldig viktige på å håpe seg godt og vondt, og at vi må være litt bevisst på den rollen vi fort kan få i deres liv.

UNKNOWN 23:28

Musikk

Ikke alle blir sinte – ulike uttrykk for indre smerte

SPEAKER_00 23:29

Jeg synes du også beskriver det godt, at her er det, selv om man er nødt til å ty til generaliseringer og sånn, så synes jeg du beskriver også godt hvordan dette er veldig stort mangfold i disse vanskebildene

SPEAKER_02 23:43

da.

SPEAKER_00 23:44

Og at det kan være selvfølgelig, altså alle er jo forskjellige, og at det er variasjon i fungering, alvorlighetsgrad, ulike tilleggssymptomer, eller om det er rusing eller hva det måtte være. Ja. Har du noen tanker om det?

SPEAKER_01 24:03

Ja, og jeg tenker jo, disse har jo også et medfødt temperament, om du vil, at man har jo mange andre personlighetstrekk og egenskaper også, i tillegg til å ha en del av disse vanskene, så der er det jo folk veldig forskjellige, som alle oss andre, så det er en stor bredde i det, og så er det jo, jeg synes kanskje noe av det som har vært litt stereotypien rundt disse problemene er jo at man tror at et av de kjernetrekkene er asserianfallene, eller at de har så problemer med å regulere sinnet. Og det er det en del som har. De kan kjenne at de blir veldig, veldig aktivert i et eller annet. Og der er det jo noen som sier at jeg klarer å styre meg, eller jeg klarer å holde igjen, bruke krefter på det, og så vender jeg det kanskje mot meg selv i stedet. Mens andre er mye, mye mer eksplosive, og det kommer mye mer ut. Så det er i hvert fall en hovedforskjell, og noen som kanskje kan gå litt under radar nå, at de ikke er så eksplosive, så tror man at det ikke er det det handler om. Selv om vi kan tenke at det er noe underliggende her, som er ganske likt da likevel, i det å ikke klare å regulere seg selv på et eller annet vis. For eksempel å trøste seg selv, eller at man fort kan bli veldig avhengig av andre, eller bli avhengig av av å få bekreftelser utenfra, det er det en god del som har. Men så er det andre som igjen kan være mye mer selvtillstrekkelige og ikke knytte seg til, fordi de er så livredde for hva som da kan skje hvis de gjør

SPEAKER_02 25:31

det.

SPEAKER_01 25:32

Så de kan også unngå relasjoner, sånn at da blir det mer komplisert. Men noe av det underliggende er da likevel ganske likt.

SPEAKER_00 25:43

For å ta steg over i del 2, som knytter seg mer til partnere og pårørende, til personer med emosjonelt ustabil problematikk, så er det flere kapitler. Hvorfor tenker du at partner og pårørende også bør få plass i denne boken?

SPEAKER_01 26:03

Det er jo de nærmeste, de triggerne som er viktige for mange av disse menneskene med denne problematikken. De har jo en tendens til å gå litt under radaren, at de kanskje ikke får nødvendigvis den hjelpen og støtten de også trenger når det stormer så verst. så det å på en måte ha noe å kunne gi de noe et eller annet grunnlag for både å forstå hva det handler om at de kan få litt hjelp til å stå i noe av det de de gjør da i hverdagen sin det tenkte jeg var viktig å finne en måte å beskrive og der prøver jeg å være ganske konkret på hva slags type situasjoner man typisk kan havne i som forhåpentligvis er gjenkjennbare og faktisk gi en del konkrete verter som de kan bruke da når det når det står på som ja, så de mange av de gjør jo prøver for så godt de kan å være med i dette, og det å klare å holde hodet kaldt, det er ikke alltid så lett å kunne være med på disse skiftene eller stå litt stødig når det stormer som verst, så det jeg tror de trenger å bli sett og håpe å få en anerkjennelse for det mange av de står i da ja

SPEAKER_00 27:19

Det tenkte jeg også når jeg leste at dette var så utrolig kjærkommendt, ser jeg for meg. Det å få disse konkrete beskrivelsene, og at du tørrer å være konkret på forslag til hendelser, men også forslag til hva man kan gjøre, hvordan forholde seg. Det går jo aldri an å lage noe oppskrift på disse tingene, men at du tørrer å prøve å være litt konkret, det likte jeg veldig godt.

SPEAKER_01 27:46

Så bra. Ja, det er jo en sånn balansegang det der, med tanke på at man på en måte sier at dette er veldig krevende å stå i, og samtidig gjør det. Men også kunne si at det er også grenser for hva man skal tåle, og det er også en sånn

UNKNOWN 0:00

...

SPEAKER_01 28:07

avveining hvor mye skal man bære og tåle og der har jeg også forsøkt å være ganske tydelig på hva som er en ting er at man skal tåle at man kan ha sterke følelser men så er det også noe med trusler vold grov utnyttelse, den type ting som jeg tenker ingen egentlig skal trenge å bli utsatt for så Ja, så det er også et forskjell på en måte i varet av dem litt, at det er lov å ha noen grenser, og det er lov å si at hit, men ikke lenger. Selv for de som står rundt, det må være lov å si.

SPEAKER_00 28:45

Virkelig, og det er, tenker jeg, en omtanke til de pårørende, og også til de som har disse vanskene. Jeg har lyst til å lese ditt utdrag til deg, fordi det knytter seg litt til dette her. Du skriver

UNKNOWN 0:00

...

SPEAKER_00 28:59

Det er stor forskjell på det å elske, støtte og akseptere et menneske med emosjonelt ustabil problematikk, og det å akseptere de dysfunksjonelle adferdsmønstrene. Gjennom å akseptere og bli en del av relasjonell dynamikk, som en med emosjonelt ustabilitet setter i gang, kan en pårørende eller partner faktisk forsterke denne adferden og forlenge lidelsen. Det synes jeg er veldig godt beskrevet. Sånn at det er nødvendig, ikke bare for pårørende, men for begge. At dette er her, hit, men ikke lenger.

SPEAKER_01 29:36

Ja, og det er jo en øvelse i det vi kan kalle mentalisering. Jeg vet ikke om vi kommer inn på det, men det å prøve å se at den, hvis forhåpentligvis også pasientene eller mennesker med denne problematikken leser de kapitlene, og det å kunne forstå litt omkostningene som de rundt kan oppleve, at de også da, når det er roligere, at de kan snakke om det, ok, hva skal jeg faktisk gjøre når, ikke sant, at når jeg sier at nå er det nok, så betyr ikke det at jeg ikke elsker deg, men jeg har også en grense, og jeg må jo vareta meg selv her, og så får vi snakke sammen når ting har roet seg for eksempel. at det kan være å gi liksom litt sånn håp om at det er mulig så lenge man kan snakke om det og komme tilbake til det når det er roligere da men at når det er på en måte på sitt mest intense at da er det bare noe viktigste da er det egentlig bare å få roa ned følelsene unntil sånn umiddelbart og så får man snakke sammen når det når begge parter er innstillt på det

SPEAKER_00 30:35

ja Jeg får lyst til å lese et litt utdrag til. Det er i samme gata, altså apropos dette med ansvar for egne følelser. Så skriver du«Om pårørende partner eller behandler for et menneske med emosjonelt ustabil problematikk kan noe vi sier eller gjør utløse sterke følelser. Dette betyr i midlertid ikke at vi er ansvarlige for disse reaksjonene, Hvis vi avlyser eller glemmer en avtale, er dette noe vi må ta ansvar for. Vi kan derimot ikke ta ansvar for at personen med disse vanskene drikker seg overstadig beruset, eller ringer og skjeller oss ut i etterkant. Denne type avferd må den med vanskene selv ta ansvar for. Ja. Ja. Ja.

SPEAKER_01 31:50

Jeg

SPEAKER_00 31:51

synes det er veldig fint beskrevet, og hvordan man i en hele vei prøver å forstå det, samtidig som man ikke skal være ansvarlig for det.

SPEAKER_01 32:07

Så det å på en måte eie sine egne reaksjoner, man kan jo bli trygget av veldig mye, men hva er det jeg må ta ansvar for, og hva er det en partner eller en pårørende skal ta ansvar for, er Ja, jeg tror det er veldig viktig, kanskje i et verdteparforhold, men også spesielt når det blir disse uregulerte følelsene, og at man med det i sinne kommer en del urimelige beskyldninger, og at i«worst case» kan noen begynne å ta det litt opp i seg og tenke at«ja, men det er kanskje min feil, og det er sikkert jeg». Og så aksepterer man det og blir underkastende. Da kan det igjen utvikle seg. Som du sa i sted, det kan egentlig bare opprettholde et mønster eller et problem. Så det å sette noen grenser, eller kunne si nei, eller si dette må du håndtere, så skal jeg ta mitt. Ja, viktig fokus.

SPEAKER_00 33:02

Ja, og jeg tenker det er det som gjør at disse vanskene er litt i særstilling. Altså de er så mellommenneskelige. De spiller seg ut i nære relasjoner. Og det blir så vanskelig å på en måte se helt tydelig noen ganger da hvem bidrar med hva. Absolutt. Sånn at disse personlighetsproblemene liksom blir man fort... på en måte innspilt i. Og derfor tenker jeg det er så viktig å få disse tydelige beskrivelsene, som kanskje også kan hjelpe en å se det litt utenfra, hva man inngår i, som kan være vanskelig å se mens man står i det.

SPEAKER_01 33:43

Det er akkurat det. Og det er jo, jeg tenker, vi som er profesjoneller, vi som jobber med dette, vi har jo ganske mye opplæring, og vi skjønner en del av det som foregår fordi vi vi har de begrepene på det og vi kjenner igjen og sånn, så for oss er det litt lettere å kunne sortere det men for en som ikke har det bare skaper forvirring og det skaper masse som man ikke vet hvor man skal gjøre det hos oss har vi noen finne begreper på det som overføring og motoverføring for eksempel sånn at vi kan sortere litt i det men det er vanskeligere for de som ikke har den skal man si skoleringen da Så de trenger gjerne litt hjelp til å forstå det. Og selvfølgelig også rydde sitt eget. Det er jo også partnere som kan ha sine ting. Og det kan jo også være at partner kan ha noen personlighetsutfordringer. Så nettopp det å sortere hva som er mitt og hva som er ditt, det kan bli veldig viktig.

SPEAKER_00 34:46

Ja. Ja. Du beskriver forslag til konkrete responser, spørsmål som kan hjelpe pårørende å reflektere i vanskelige situasjoner. Har du lyst til å si noe mer om det? For eksempel dette med å stå i alvorlige kriser pårørende. Hvordan pårørende kan få hjelp til det på en måte. Er det noe mer du har lyst til å si om det?

SPEAKER_01 35:14

det viktigste man gjør hvis det er veldig sterke følelser involvert, det er jo å prøve å finne måter å bare roe det ned, for de fleste av oss er ikke veldig rasjonelle og veldig tilgjengelige for å forstå seg selv, eller når man er veldig overveldet, så da er det å klare å beholde en eller annen ro uten å gå til motangrep, eller å være veldig konstruktiv i det, og bare spørre for eksempel, er det noe du kan trenge, er det noe jeg kan gjøre for deg akkurat nå, som gjør at dette kan roe seg litt, kanskje ha noen noen verktøy som kan funke litt, om det er å gå en tur, ta en timeout, gjøre noe. Og hvis det er helt umulig, så må man jo utdelt også be om hjelp da, utenifra. Hvis det er mer sånn alvorlige ting som selv, alvorlig selvskading, eller som også kan forekomme da, eller selvmordsformidling av selvmordsimpulser og den type ting, så er jo ikke det noe påhårende vi skal stå i alene. Det kan være veldig, veldig tøft. Så det å tørre å be om hjelp da, er jo også en god ting. Å ha litt tiltro til at dette er noe som kommer til å gå over, kunne formidle det på en eller annen rolig måte, at det er forferdelig akkurat nå, men som jeg kjenner det, så kommer dette til å gå over, og da kommer du til å se dette litt annerledes. Det er vanskelig for deg nå, for nå har du ikke helt oversikt, men jeg vet at dette vil roe seg, og da kan vi prate sammen da. Er

SPEAKER_00 36:33

det noe de ikke bør gjøre i sånne situasjoner?

SPEAKER_01 36:35

Ja, det der med å gå til motangrep eller bruke vold er kanskje helt innlysende, men man kan jo bli ganske rasende selv hvis man blir utsatt for noe som kjennes veldig urettferdig. Eller hvis man blir veldig engstelig. Eller hvis man for eksempel har behov for å ta en taumat. La oss si at jeg som partner kjenner at nå er jeg så aktivert at jeg nesten ikke vet hva jeg skal gjøre. Nå er jeg nødt for å roe meg ned, ta meg en taumat, så er det viktig å si«men jeg kommer tilbake». Vi skal prøve å løse på dette, men akkurat nå er det veldig lite konstruktivt som skjer her, hvis man er midt i en konflikt for eksempel. Trusler, sånne type avgjørelser skal aldri tas i sterk effekt. Det får man ta når man er rolig, så det å prøve å holde seg, klare å regulere seg, er jo av og til en kunst, men det er et veldig viktig prinsipp i møte med disse pasientene. Det gjelder jo oss behandlere også. At vi også må prøve å beholde en eller annen ro. Prøve å beholde og tenke litt klart, og hvis ikke vi klarer det, så må vi eventuelt ta en temat eller be om litt hjelp. Det kan vi også gjøre.

SPEAKER_00 37:43

Ja, og at det med å ende med brudd i kontakten er noe av det mest triggende. For de rundt kan det være nærliggende å tenke at nå må jeg bare komme meg ut på en måte, men at det er bare bensin på

SPEAKER_01 37:57

bålet. Det er det som er så vanskelig, fordi Men av og til, igjen, så er det den balansen mellom at man av og til også må ha mulighet til å ta vare på seg selv for at ikke man skal bidra til at situasjonen eskalerer. Men det er derfor jeg sier det der med å si at jeg kommer tilbake, eller at jeg kommer ikke til å gå fra deg. Men jeg må finne en løsning på dette vi står i akkurat nå. Men det er klart, ja. Det er noe triggeret der som kan være vanskelig å komme forbi.

Om ulike behandlingsprogrammer

SPEAKER_00 38:27

Absolutt. Det er jo det som gjør dette utfordrende, og det er derfor det er behov for en sånn type bok, blant annet, tenker jeg. Nå skal vi bevege oss litt inn i behandlingsrommet, for det er jo da tredjedel av boka som handler om utredning og behandling. Du sa det litt kort i sted også, og vi har innom det flere ganger i podcasten, at her er det optimisme og gode hjelpetilbud som finnes. Hvor står vi i dag når det gjelder å tilby behandling for disse?

SPEAKER_01 39:07

På et mye bedre sted enn vi gjorde for 20-30 år siden. Det som er annerledes er at etter hvert har vokst frem flere. Tidligere var det jo bare det vi kalte treatment as usual, da fikk man på en måte terapi, litt tilfeldig kanskje, hva man fikk. Nå er det jo utarbeidet egne behandlingsprogrammer som er spesielt tilpasset disse pasientene. Sånn at det er gode fagpersoner som har utviklet disse modellene over tid, som igjen forstår denne problematikken litt innenfra, så de vet hva som er lurt å gjøre og ikke. Det at vi kaller et behandlingsprogram handler veldig mye om at det er Jeg består gjerne av et team av behandlere som kan feltet, som kan modellen, som er gode på både kartleggingen og det å lage gode behandlingsplaner, kriseplaner om man trenger det, lage gjerne en kombinasjon av gruppe- og individualterapi som ofte viser seg å være veldig optimalt. å ha noen faste rammer rundt behandlingen, faste tider, man vet når behandlingen slutter å starte, en del sånne som skaper en stabil struktur, en trygg base for mange av disse pasientene, som er så heldige å få det. Det er jo dessverre ikke sånn over hele landet at disse tilbudene finnes, men i større og større grad, spesielt i de store byene, så er det gode muligheter for å få god behandling. Da må man jo henvises via fastlege til for eksempel DPS.

SPEAKER_00 40:38

Hva er innholdet i disse? Du sier jo litt om rammen og strukturen. Hva er innholdet når man er i gang med terapien? Er det liksom walk in

SPEAKER_01 40:53

the park? Hva som er fokus? Det kommer litt an på hva slags behandlingsmodell man bruker. Jeg er opplært i den som heter mentaliseringsbasert terapi. Så har du en annen som heter dialektisk atferdsterapi, som også er rettet mer spesifikt mot atferdsendring dette med for eksempel jobbe med selvskading og redusere selvskading og selvmords atferd mens mentaliseringsbasert terapi der er man litt mer opptatt av å jobbe med å forstå litt enkelt forstå seg selv utenfra og andre innenfra så det å jobbe med å få en oversikt over hvordan jeg faktisk tenker om meg selv og andre når det svikter, hva som skjer da, og hvordan kan jeg liksom... håpe å si forebygge da gjennom å få litt mer forståelse av hvordan jeg har en tendens til å for eksempel overfortolke eller misforstå situasjoner som gjør at jeg kan da liksom utagere eller få veldig sterke følelser hvordan kan jeg forebygge det så da bruker man jo typisk trekker man inn kanskje relevante situasjoner som man har opplevd nylig som man jobber med da enten individuelt eller i gruppeterapi og får da hjelp til å sortere det via terapeuten eller de andre medpasientene så det er en veldig sånn fin form for også pasienter å møte andre som kan ha tilsvarende problemer og se at de også ser det litt da ser de gjerne seg selv litt klarere når de ser hvordan andre gjør det, på godt og vondt så det kan også gi mye innsikt eller håp i forhold til å tenke at Kanskje jeg skal være litt åpen for å se på ting, måten jeg har forstått ting på nå, med litt nye øyne og litt andre perspektiver, for eksempel. Det er jo ikke sikkert at de der rynka brynene betyr at du ikke liker meg, for eksempel. Eller at det at kjæresten min går en tur ut med kompiser betyr at han ikke elsker meg lenger. At man begynner å undersøke og være litt nysgjerrig på å utforske en del sånne grunnleggende antakelser som man kanskje har hatt, som har sittet dypt. Det kan ta litt tid å endre på, for det skjer jo litt på automatikk. Men nettopp det at det skjer på automatikk gjør at man i det det skjer, at man kan bli klar over at nå er jeg der. Hvordan skal jeg prøve å forholde meg til dette på en litt mer konstruktiv måte? Så det tror jeg er likt i mange terapiretninger at man Man undersøker og er litt nysgjerrig på hvordan jeg faktisk tenker og opplever situasjoner, sånn at jeg har mulighet til å endre på det.

SPEAKER_00 43:24

Det er jo noe med å se på seg selv og reflektere over seg selv. Det er jo ikke så lett nødvendigvis. Det kan være ubehagelig og skamfullt og angstprovoserende.

SPEAKER_01 43:36

Absolutt, og mange av disse kan jo også oppleve ganske mye skam i etterkant, for eksempel av sånne dramatiske hendelser som skjer, at plutselig så ser de seg seg litt klarere, og det kan jo være veldig smertefullt og skamfullt å se at, og også ikke minst når de skjønner at hvis jeg fortsetter på denne måten, så ender jeg opp med å støte folk fra meg, og mange av de har erfaring med det også, at andre kan trekke seg unna, eller at det blir veldig konfliktfullt, eller at de selv for å unngå at det blir vanskelig trekker seg unna, Så hele tiden den vekselvirkningen er jo krevende. Det kan være vondt å se seg selv. Det er lettere å skylle på andre. Det er enklere det. Men da skjer det ikke så mye utvikling på innsida. Det

Hva bør terapeutene være oppmerksom på?

SPEAKER_00 44:16

er noe med det. Hva er det terapeutene bør være oppmerksom på? Eller hvordan er det terapeutene manøvrerer i terapien?

SPEAKER_01 44:27

Nei, altså det er jo... Hvis du jobber innenfor en sånn modell, så har du gjerne en grunnforståelse av hva tematikken er. Jeg tror en god del av disse behandlingsprogrammene vi har nå er mer og mer opptatt av å drive litt mer psykoedukasjon. Man har det som et eget kurs, og og dele litt mer av den kunnskapen vi faktisk har, og da må vi jo ha den. Hvordan vi forstår hva dette handler om, og være litt nysgjerrig på. En ting er at vi kan forstå at vi har med den type problematikk å gjøre, men vi må jo også møte hvert menneske med som et individ, og prøve å være nysgjerrig på hvem er du, og hvordan kan jeg på best mulig hjelpe deg. Og være oppmerksom på det vi kaller i vårt, altså når vi jobber med dette, det vi kaller litt sånn mentaliseringsvikt, eller hvor man kjenner at kanskje pasienten eller personen har liksom misforstått noe, eller hatt en reaksjon på noe, så kan man jo utforske det litt sammen. Og også det vi kaller sånn alliansebrudd, at hvis man opplever at det har skjedd et eller annet groms i relasjonen der, at man kan være litt sånn, og gjerne snakke om det i forkant, og at det kan jo være at noe av det du opplever der ute også kan skje her mellom oss. Hvordan skal vi ta det da, hvis det kommer at jeg sier noe som du reagerer på, du får lyst til å trekke deg, eller får noen negative tanker om meg, eller hvordan skal vi snakke om det som kan bli vanskelig, forebygge litt på den måten. Så hjelper det jo selvfølgelig at vi har ganske god evne til å regulere våre egne følelser, at vi klarer å sitte ganske trygt i stolen og å klare å holde et eller annet fokus i samtalen, at vi vet litt, og gjerne i samarbeid med pasientene, at vi er litt enige om hvor vi skal, altså hva er prosjektet vårt her, kan du ha et eierforhold til det, at det er litt viktig at vi ikke tar over for mye og styrer alt for mye, men sier hva er det du ønsker å jobbe med her, og hvordan skal vi få gjøre det sammen, dette er et samarbeid, det er ditt endringsprosjekt, og jeg skal være med deg på veien, men på et eller annet punkt så må vi også avslutte, og det er noe vi begge må forholde oss til, planlegge litt god tid forveien, så ikke det blir et sjokk, og avslutninger er ofte vanskelig. Så det at vi har blitt bedre på å snakke om det litt sånn tidlig, tror jeg også er veldig lurt da. Ja.

SPEAKER_00 46:42

Ja. Er det noe, du sier jo noe om å evne til å kunne holde litt roen, og ha kunnskap, rammer for å kunne gi denne terapien, være en del av et team.

UNKNOWN 46:58

Ja.

SPEAKER_00 46:58

Veiledning er vel kanskje også viktig her. Har du noen flere tanker om det?

SPEAKER_01 47:08

Vi er jo mennesker med våre reaksjonsmønstre, så det å være litt nysgjerrig på oss selv, at vi også kan ha noen blinde flekker, eller at vi kan komme til å være noen trigger, at vi kan også... agere litt hvis vi blir litt frustrert over at behandlingen stopper opp de følger ikke helt progresjonen eller det vi har blitt enige om at vi kan kjenne at det gjør noe med oss noen kan jo bli litt engstelige noen kan bli lei det skjer om oss også så det å være litt oppmerksom på at vi må jobbe litt med det parallelt så vi ikke tar det nødvendigvis ut på pasientene men at vi kanskje er modige nok til å snakke om det hvis vi kjenner at nå har det skjedd noe her eller når det stopper litt opp eller hvordan skal vi liksom Men absolutt, å be om å ha veiledning er lurt, eller bør man jo ha, og være i et team som man konsorterer litt, hvis man merker at man blir sittende litt fast i noe. Det tror jeg er viktig. Det

SPEAKER_00 48:04

krever en trygghet hos terapeuten, og i forhold til kolleger og veiledere, at man har rom for å snakke om også egne reaksjoner til en viss grad, og forstå det, slik at terapeuten som person også kan være med.

SPEAKER_01 48:20

Det gjelder også det å bli utsatt for litt ulike mekanismer som kan oppstå i terapirommet, for eksempel at vi snakker om idealisering eller devaluering, at vi kan kjenne at noen av oss synes det kan være deilig å bli idealisert, men vi skal være litt oppmerksom på at vi kan bli fanget av det også, eller hvis man blir devaluert, at det betyr at man på en måte blir man får en følelse av at man gjør en dårlig jobb, eller at man er en dårlig terapeut, eller å bli sittende fast i det. Eller at jeg er den eneste som kan redde denne pasienten er også en variant. Så den type prosesser som kan oppstå, at man er litt sånn, er både litt oppmerksom på det og kan snakke om det på en måte som gjør at man kan se ting litt klarere og ikke bli fanget inn i det. For man kan jo komme til å kjenne seg tidvis ganske utestrekkelig i møte med i hvert fall noen av disse pasientene, så det å Å kunne romme det og tenke at her er det. Vi jobber med ganske problematikk som krever sitt.

Meningsfullt arbeid og en spennende pasientgruppe å jobbe med

SPEAKER_00 49:20

Jeg får lyst til å lese et utdrag til fra en behandler. Da jeg startet å jobbe på en poliklinikk på DPS, husker jeg jeg var nervøs første gang jeg skulle møte en pasient med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg hadde hørt at pasienter med sånne vansker kunne være ganske krevende. Men pasienten var jo veldig spennende å jobbe med, selv om det kunne være vanskelig å holde fokus i timene innemellom alle krisene. Etter å ha jobbet noen år og møtt flere med disse vanskene, så liker jeg bedre og bedre å jobbe med dem. Det slår meg også hvor forskjellig det er. Selv om det kan bli høy temperatur og mye lidelsestrykk, er det også slående hvor mye ressurser mange av dem har, og hvor mye de gir av seg

SPEAKER_02 50:03

selv.

SPEAKER_00 50:05

Jeg synes det er et godt beskrevet

UNKNOWN 0:00

...

SPEAKER_00 50:10

på en måte hvor interessant og hvor meningsfullt, og hvordan det går an å få gode erfaringer med å være til hjelp for disse pasientene.

SPEAKER_01 50:21

Ja, jeg tror det sitatet er nesten tatt av meg selv. Jeg ser jeg har sitert Tone der, psykolog.

SPEAKER_00 50:25

Ja, det står det. Du heter jo tilfelligvis Tone.

SPEAKER_01 50:27

Det er ikke nødvendig for meg. Ja, det er sant. Jeg tror mange som har vært lenge i feltet kjenner på dette. Vi blir ikke så engstelige, og vi kan hente opp. Det er jo nettopp det at det er kriser, og det kan bli håpløst, og det kan være mye drama, men det kan også være utrolig mye vitalitet. Det kan være humor og lekenhet, og de bjuder på. Så du kan bli ganske vitalisert av å ha disse samtalene. Og det hjelper selvfølgelig at man kan føle at man kan bidra med noe også. Men ja, det skjer noe. Du vet ikke alltid hva du møter, så det kan være litt spenning i hverdagen å vite hva vi får inn på kontoret i dag. Er det den samme versjonen jeg hadde her forrige uke, eller er det en annen tilstand? Så det må man også være litt sånn... åpne for da, men ja, nei det er mye utrolig mye flotte spennende kreative mennesker med denne typen matikk de er overalt i samfunnet og mye potensiale det kan være nettopp det at det er mye ressurser der som de bare dette kan ødelegge litt for i en periode av livet da

SPEAKER_02 51:46

Så

SPEAKER_01 51:46

det er gøy å få være med å hjelpe de litt et stykke på vei, og at de kanskje klarer å komme seg ut av noe av den selvdestruktiviteten for eksempel, sånn at de får brukt ressursene sine og holde fast på det som er meningsfullt med å leve, som noen av de også dessverre mister litt av sine tider. Så det å ha noe meningsfullt og kjenne at man har noe å bidra med, tenker jeg er veldig viktig. Også aspekt ved behandlingen at vi har litt fokus på. Ikke bare jobbe med det indre, men også hva man kan få til litt der ute. Bruke det man har, liksom.

SPEAKER_00 52:23

Ja. For det er et alvor, og når det står på, og kriser, disse pasientene har kriser, i hvert fall tidlig i terapien, og kan kjenne sterk håpløshet og ønske om å ville dø, og sånn, og ved å holde det ut, og bistå til å komme på en annen kurs, så er det liksom ditt å håpe og lys og muligheter og mening da. Jeg er kjent på mye i hvert

SPEAKER_01 52:51

fall. Ja, enig. Og vi vet jo aldri helt, det er jo litt sånn, vi vet aldri helt hvem som får mye utbytte og hvem som får litt mindre utbytte, men i hvert fall der det er, der det skjer en del ting da, så vi kan også oppleve mening i jobb gjennom det og og det er gøy å følge, og liksom se utvikling, og at de også kan være takknemlige for det vi kan bidra med, så er jeg veldig rik da.

SPEAKER_00 53:17

Ja. Vi går litt mot slutten, Tone. Er det noe, skal vi se, du har jo vært litt inne på det, for det, hva er det ved disse vanskene, som er fascinerende, oppslukende, men samtidig så forvirrende, frustrerende og fortvilende for deg. Hva ville du trekke fram

SPEAKER_01 53:43

da? Ja, det er fascinerende. Det var litt det jeg sa nå med at det bor et stort potensiale her, og at det er mange av de som kan ha mye uforløst som ikke de får brukt, og det er jo veldig frustrerende for dem også. Også er det jo motsatt fortvilende at de ikke får levd det livet de ønsker. I hvert fall en del av de. Noen klarer faktisk å kombinere med å fungere ok der ute og streve mer på hjemmebane. Men jeg kan jo fort bli veldig ivrig og få lyst til å gjøre veldig mye, så noen ganger må man jo bare sitte og holde litt igjen og ta tiden litt til hjelp. Så det er jo også litt frustrerende at ting tar litt tid, og det går litt opp og ned.

SPEAKER_00 54:38

Du må ha tålmodighet.

SPEAKER_01 54:39

Du må ha litt tålmodighet, du må tåle at det er, og det tenker jeg er viktig å formidle litt til pasientene, at det kommer til å gå litt opp og ned. Jeg har blitt mer og mer opptatt av at vi også kanskje må jobbe med en slags aksept for at noe av dette vil jo kanskje også fortsette å strebe litt mer etter at behandlingen er over. at ja, du kommer nok til å kjenne disse intense følelsene, du kan fortsatt komme til å kjenne at du er redd for å bli forlatt, men nå er oppgaven hvordan du skal håndtere det, og ikke la det styre livet ditt, men mer noe som er forbigående som du må håndtere, men rett fokus også litt andre steder, at ikke dette blir så alt oppslukkende, som jo nære relasjoner tidlig skal være for oss alle, men i veldig stor grad for mange av disse pasientene, kan bli helt oppslukt av det, ikke sant? Tenk at det er også andre ting i livet her som kan gi mening, og som du kan gjøre som alt handler ikke om dette. Så det å finne et sånt sunt fokus, da, tror jeg er en god ting. Men så er det jo selvfølgelig, for mange er det nettopp et mål å få mer stabile relasjoner, og det viser seg også på sikt at det er ganske sånn, det er mulig å oppnå, men det kan ta litt tid. Det er lettere å komme litt nærmere forhold til dette med å, ja... slutt å, eller ikke skade seg eller drive med destruktiv rus bruk eller den type ting da, men på sikt så er også det relasjonelle for mange et viktig mål å holde fast i og det er jo gjerne der vi ønsker å bidra med mest sånn som vi jobber

SPEAKER_00 56:05

da og terapien handler kanskje vel så mye om å få endret utviklingskurs som å liksom få forandret alt sånn fundamentalt

SPEAKER_01 56:14

ja, for det er jo, ikke sant, hvis man tenker at dette er en tilknytnings forstyrrelse om du vil fra tidlig livet så er det jo det tar litt tid å endre på det, men det er noen mønstre som man satt seg. Men det som er det gode er at man kan bevege seg for å ha en mer utrygg tilknytning til å bli mer trygg. Og det beste man kan gjøre da, det er jo å skaffe seg en partner eller nære venner som er ganske trygge og stabile selv. Sånn at man får de nære nye erfaringene på at det er faktisk mulig at noen kommer til å bli hos meg. Og at jeg også har en jobb å gjøre for å sikre at det skjer. Så det er jo nydelig når man kan oppleve at man via en partner, eller via et nettverk, eller via de rundt, opplever at man er faktisk ønsket og elsket, og har en plass her.

SPEAKER_00 57:03

Veldig bra. Da har jeg lyst til å takke deg, Tone, for at du kom til denne podcasten, og takk for et viktig bidrag denne boken er. Den tror jeg veldig mange kan ha glede av.

SPEAKER_01 57:17

Det håper jeg.

SPEAKER_00 57:18

Så hjertelig takk for samtalen og bidraget.

SPEAKER_01 57:22

Takk for meg Kjetil.