Personlighetsmysteriet
En fagpodcast der vi utforsker personlighetens mer trøblete sider sammen med forskere, klinikere og mennesker med egenerfaring. Produsert av Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri.
Personlighetsmysteriet
Diagnose til hjelp: Anettes erfaringer med personlighetsforstyrrelse
Anette har egenerfaring med emosjonelt ustabile og unnvikende personlighetsproblemer. Hun forteller om hvordan hun var som barn og hvordan vanskene utviklet seg utover i ungdomstiden. Hun beskriver seg selv som sensitiv og engstelig, men også uredd og med god fantasi. Hun kunne veksle mellom å lukke seg inne og ha sterke følelsesutbrudd. Hjemme var kommunikasjonen konfliktfylt og på skolen opplevde hun mobbing og utestengelse. Hun beskriver savn etter noen som forsøkte å forstå og se henne bak sin oppførsel.
I ungdomsårene brukte hun selvskading, spisevegring og rusmidler for å døyve de indre smertene. Møtet med behandlingsapparatet ga blandede erfaringer og for Anette ble tilpasset psykoterapi livsendrende.
Anette beskriver viktighet av motivasjon og egeninnsats i intensiv terapi, men også hvor viktig det var med en behandler som tydelig brydde seg og engasjerte seg i hennes prosess. Anette er nå et sted i livet hun tidligere ikke kunne se for seg hvor hun kan bruke sine ressurser og leve et godt liv.
Personlighetsmysteriet produseres av Nasjonalt kompetansesenter for rus-og avhengighet, alvorlige samtidige psykiske lidelser og personlighetsforstyrrelser
Personlighetsmysteriet. En fagpodkast hvor vi utforsker personlighetens mer trøblete sider. Personlighet er noe vi alle har, og den vil være mer eller mindre på lag med oss i å leve våre liv. Ingen har en totalt uforstyrret personlighet. Det er først når personligheten blir såpass til bry for oss selv og eller andre, at man ikke får til å leve et OK liv. Da kan man ha en personlighetsforstyrrelse.
Kjetil Bremer:Velkommen til en podcast fra Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri. Mitt navn er Kjetil Bremer, og jeg har med meg kollega Åseline Baltzersen. Vi skal i dag være i samtale med Annette fra vårt ekspertråd. Ekspertrådet vårt er personer som har hatt eller har personlighetsforstyrrelse. Intensjonen med denne samtalen er å få... snakke med en person som har kjent disse vanskene på kroppen og gått i behandling for disse plagene for å få et innfra perspektiv. Velkommen til deg, Anette.
Anette:Takk skal du ha.
Kjetil Bremer:Jeg tenker å begynne litt sånn kronologisk fra tidlig i livet ditt. Hvordan vil du beskrive deg som person i barne- og ungdomsår?
Anette:I barne- og ungdomsår, ja. Helt fra jeg var liten så var jeg vel egentlig det man kan kalle fantasifull. Jeg hadde byttet litt på venner, hvis man kan si det fint. Jeg trodde på ting de sa som kanskje ikke var helt sant. Jeg husker selv at de leka veldig lenge. Det var veldig sånn leken hele tiden, kanskje gikk på slutten av barneskolen. Jeg var også egentlig ganske engstelig. Selv om jeg kunne være tøff og snakke med alle fremmede, så var jeg engstelig for at det skulle skje med noe jeg var redd for å bli med på nye plasser jeg kunne være redd for å være med veninner hjem jeg kunne være redd for å prøve nye ting det var ikke alltid så enkelt samtidig så hadde jeg en motsatt side der jeg var veldig tøff og utadvent kunne skravle med gamle damer på bussen for eksempel til og fra svømmingen på skolen ingen problem null stress, la ut om det meste i vi og breie og på skolen så var jeg litt sånn harhaus var mer med å slåss med guttene og Og klotre i trær og spikke og den type ting. Enn å sitte og leke med dokker. Ikke fordi jeg kunne gjøre det også når jeg kom hjem. Men hovedgeskjeften var vel sånne fysiske store ting. Jeg ble en del mobba på barneskolen. En del utsprengt. Jeg redde ikke helt å holde vennskap. Hadde vanskelig med å skjønne sosiale sammenhenger. Forstod ikke helt hvorfor man skulle holde på en hemmelighet. Eller kanskje ikke tenkte den tanken eksakt. Men i hvert fall så greide de ikke. Greide ikke å holde på en hemmelighet. Eller skjønte ikke det at hvis de sa dumme ting om andre, så... endte det med at de ikke fikk noen venner. Det utspilte seg slik at mot slutten av barneskolen var det ikke så høyt på rangstigen. Det er jo slik i skoleårene at det å være høyt på rangstigen er ganske viktig for en. Når vi kom over i ungdomsskolen, da hadde jeg særlig få venner. og på en måte de psykiske plagene som kanskje ikke var så fremtredende når jeg var barn de ble mye mer fremtredende nå jeg var mye mer sensitiv for tilbakemeldinger jeg var mye mer plaget av hva andre tenkte og hva andre ville og fremdeles så greide jeg på en måte ikke å holde ting for meg selv og det ble jo kanskje en sånn omsirkel der jeg tidligere på en måte var litt innenfor så greide jeg ikke å komme innenfor nå og hvis de først fikk sjansen til å komme innenfor så spolerte jeg den fordi at jeg tenkte at da måtte jeg tøffe meg eller gi mer av det de ville ha for at jeg skulle passe inn som resulterte i at Jeg heller ble utestengt. Jeg brukte ungdomsskolen på å bli mer og mer innsluttet og innstengt. Det gjorde i hvert fall mammaen min og pappaen min veldig usikre og redde for hva det skulle bli av meg. De visste ikke helt hvor de hadde meg hen, sånn psykisk.
Kjetil Bremer:Hvordan var forholdene mellom deg og de hjemme da?
Anette:Med mamma så har jeg alltid hatt et veldig godt forhold. Men pappa fortalte det at jeg var guttjente, og pappa jente helt frem til jeg kom omtrent i puberteten, sånn i 11-12 års alderen. Da var det et eller annet som snudde, og han greide ikke å møtes på midten. Kommunikasjonen fungerte ikke. Han trodde det å gå hardt ut og være på, det var det en 12 år gammel jente trengte. For det hadde jo funket før. Men jeg ble mer sårbar og greide ikke å holde den relasjonen noe god. Så det var mye krangling. Veldig mye. Dessverre for mamma ble hun den som stilte seg imellom. som egentlig ikke var noe godt for henne eller noen av oss andre. Så det påvirket mye at de følte at de ikke hadde noe godt frist til hjemme heller, fordi de ikke følte at de ble sett og hørt sånn som de kunne ha trengt da av pappa.
Åse-Line Baltzersen:Jeg lurte på en ting, Anette. Du beskriver jo litt av den onde sirkler som du kom inn i. Du klarte ikke å slutte å leve, og du ble litt på utsiden. Kan du si mer om hvordan ønsket du å bli forstått? Hva er det som skjedde inni deg?
Anette:Det var et godt spørsmål. Nei, om jeg ønsker å bli forstått, jeg vet ikke. I hvert fall på barneskolen så kan jeg huske det at jeg så på de andre jentene og tenkte, ja, men hvorfor er ikke jeg like god som dem? Hva er det som er forskjellen på meg og dem? Altså, noen av dem var jo, jeg var en ganske spebygd unge da, jeg var ikke noe stor i kroppen, fremdeles ikke, men i hvert fall ikke da. Og jeg så på de andre og tenkte, ja, men hun er jo mye høyere og mye mer formelig. Er det det? Jeg ser jo ut som hun. Er det det? Alt det sammenlignet med de andre. Og tenkte at hvis de bare var sånn som dem, så kanskje jeg kunne få venner i henne, og kanskje jeg kunne bli like godt likt i henne. Og så prøvde de å speile det de andre gjorde for å etterhåpe å speile det sånn at de skulle bli like godt likt som dem. Så jeg vet ikke om det var det at de hadde lyst til å bli sett, eller hvordan de ønsket å bli sett, eller bare det at de hadde lyst til å bli sett mer, kanskje.
Åse-Line Baltzersen:Da lurer jeg på en annen ting, sett fra i dag da. som voksenrollen, du har jo gått i behandling, og vi kommer tilbake til det, men var det så annerledes, eller var dette mest opplevelser inni deg.
Anette:Nå har jeg jo en utdannelse som gjør at jeg har lest litt, og fått et godt innblikk i barn og utvikling og oppvekst og sånn, og fysisk så vil jeg nok si det at jeg var helt normal. det var ingenting i veien med meg som fysisk menneske som psykisk menneske så har jeg lest også en del og tenker det at det rørte seg nok mer inni meg allerede da som kanskje dette blir jo bare spekulasjoner men som kanskje med den oppveksten jeg hadde ble utløsende faktor for den diagnosen jeg fikk i etterkant. Som sagt, jeg var sensitiv. Mamma hadde et par episoder der hun hadde ryddet på rommet mitt og flyttet rundt på tingene mine og jeg fikk hysterisk anfall og måtte rydde dem tilbake akkurat på millimeteren der de skulle stå for at ting skulle være i orden. så hadde et veldig stort kontrollbehov fryktelig stort kontrollbehov og det som fagperson i dag så ser jo det at hadde en forelder eller en foresatt kommet med og sagt noe sånt om sitt barn så hadde de tenkt her blir vi nødt til å grave litt mer og sette inn litt tiltak
Kjetil Bremer:Hva tenker du kunne vært til hjelp da sånn tidlig når du nå ser tilbake på din utvikling?
Anette:Kanskje allerede det å få noen å prate med. Hva er det som egentlig rører seg? Hva er det som du tenker på som gjør at ting får så voldsomt utbrudd? Eller får sånn voldsom kraft og trang til å komme ut? Hva er det som skjer? Er det noe som skjer hjemme? Er det noe som... selv på skolen. Hadde mobbinga mi blitt tatt opp i begynnelsen, så tror jeg nok det hadde vært bedre. I tillegg har jeg to andre diagnoser, dysleksi og dyskalkuli, som gjorde at de var ordblind og tallblind. Det å skulle sitte og lese høyt foran en klasse når du ikke forstår forskjell på sammen og sammen, det gir grobund for eller gir liksom krutt til dem som har lyst til å pirke på det det er ikke noe morsomt å være ikke bare er du annerledes og mer følsom men du har i tillegg fått andre ting som gjør at de spesifikt kan rette deg mot det og bruke deg mot det så kanskje når de utreder med for dysleksi, eller som kom i begynnelsen der, at de kanskje kunne ha brukt et par minutter på å styrke med som person også, hvordan takle motgang, hvordan være til stede, hvordan tenke det at bare en voksen person som var rund og god i kanten, Men samtidig fast og støttende. Kunne ha fått tak med det at hvis du lygg, så får du faktisk ikke venner. Og det blir ikke noe bedre av det. Heller hvis du skal stå i en sånn situasjon, gjør sånn og sånn og sånn. Nå skal det sies at jeg er en veldig praktisk anlagt person. Så det å få konkrete verktøy, det har vært veldig behjelpelig for meg hele livet. gjennom at de har de vansker de har, så er det å få noe i hendene som vi kan bruke aktivt, det har hele livet vært veldig godt for meg da.
Kjetil Bremer:Når du beskriver litt hvordan utarta seg i samspillet med andre, dette med liksom inni deg at du kunne føle behov for å så at i ettertid noen å snakke med og få litt sånn opplæring av også eller litt sånn korreks av på et vis hvordan var det dette utviklet seg videre hvordan var det å være deg videre når du ikke fikk da noen å snakke med eller det rommet til noen som lyttet og forstod hvordan liksom Var det å være deg videre da oppover i ungdomsårene? Husker du det? Hvordan du så på deg selv og hvordan du følte det?
Anette:Ja. På barneskolen der er man jo sånn at man hopper jo fra venngjeng til venngjeng. Og man trenger kanskje en å knytte seg til. Og det hadde jeg også. Hadde ei venninne. Men da er man litt mer sånn at man kan oppe i den gjenga så det kom vel tydeligere fram som du sier i ungdomsskoleåret og der ble det ble det til at jeg var en del alene i 8. klasse da var jeg så heldig at en av søskenbarnene mitt gikk i 10. klasse så da hang jeg med mye på han dessverre for han men heldigvis for meg og greide å komme meg gjennom på den måten i 9. klasse det var vel det året som var verst det året der jeg følte at jeg mistet egentlig grepet på ting og det året det det var preget av mye ensomhet jeg hadde ikke egentlig noen konkrete venner ikke sånn jeg hadde folk jeg snakket med jeg hadde folk jeg kunne være i lag med og sånn men det vart aldri lenge på et eller annet vis så greide jeg alltid å liksom klure det til forkludre det at det ble drama rundt meg og ble sagt og gjort som gjorde at folk ikke vil være i lag med meg og det har jeg jo full forståelse for i dag altså hvis man ikke greier å forstå det som er et samspill som allerede er kjempevanskelig når du kommer i ungdomsårene å forstå det samspillet og når du da allerede der ikke helt skjønner det så så er det jo ingen som har lyst.
Anette:Samtidig så ble det jo til det at det var det året jeg begynte med, jeg har så vidt vært bort på det å drømme selvskading i 8. klasse. Men når vi kom over i 9. klasse, og på en måte barneskolevennene ikke var barneskolevenner lenger, og jeg hadde vanskeligheter med å danne nye relasjoner, selv om jeg hadde et par som jeg snakket med, så følte jeg liksom ikke at jeg hadde den ene som var på en måte, eller den gjengen, eller den klan som var på en måte min, og som støttet meg fullt ut. Så da tok det av. Da ble det vanskelig å takle den motgangen jeg følte psykisk, så jeg tok det ut på meg selv. Og det fortsatte jeg med ganske langt opp i voksen alder, før jeg begynte å rett behandling.
Kjetil Bremer:Så du skadet deg, er det det du mener da, at du tok ut på deg selv, at du kutta du, eller hvordan håndterte du det selv?
Anette:Ja, det er litt vanskelig å bedrive veldig utagerende selvskading i et hus med bare ett bad så det var ikke noe sånn kutting av stor grad på det tidspunktet det var mer sånn subtile ting klippe med mellom tæren for eksempel eller brenne med litt akkurat sånn på innsida av overarmene bare sånne små ting som gjorde det at at den indre smerten døva litt, men samtidig så lite at ikke det... For jeg hadde jo ikke lyst til å være til bry heller. Jeg hadde ikke lyst til å alarmere mamma og pappa. Jeg hadde ikke lyst til at mamma skulle bli leise, og at far min skulle bli sint. Så sånne ting som å stikke seg med nål, bruke sånne snikige måter å få det til på uten at det skulle være så
Kjetil Bremer:Skjønner. Var det rundt i denne fasen du også begynte å oppsøke hjelp, eller hvordan kom du i kontakt med hjelp?
Anette:På dette tidspunktet på ungdomsskolen, da var det ikke noen inne i bildet i forhold til hjelp. Det skjedde ikke før jeg kom på første videregående. Da var det tilskrevet en skolesykolog som jeg begynte å gå med, som jeg fikk time hos. Da oppsøkte jeg ham selv, for jeg skjønte at jeg var kommet ganske langt, og jeg hadde ikke noe lyst til å altså man har jo ikke lyst å være sånn det er jo ikke et ønske å sitte der og være syk det er jo ikke et ønske å sitte der og føle at man ikke greier å holde på vennskap det er ikke et ønske å sitte der og tenke det at det kanskje er best for meg hvis de bare ikke eksisterer det er best for alle andre rundt meg at de dør Så når jeg kom på videregående, så får man jo en modningsprosess som gjør det at man kanskje tenker litt lenger. Og da tenkte jeg at nå må jeg prøve å høre om jeg kanskje kan få plass til å snakke med noen. Men han var jo på en måte ikke noe... Han skulle ikke komme dit og sette en diagnose, og han skulle ikke komme dit og være behandlingsterapeut. Han var vel mer sånn at han var et tilbud for ungdom som sleit for å komme og lette på trykket.
Kjetil Bremer:Skjønner. Var det til, holdt jeg på å si, eller hvordan opplevde du den kontakten der da?
Anette:Ja, han var konstruktiv, men som sagt så var det jo ikke noe behandlingsforløp, så det var vel kanskje mer en psykisk støtt. enn det var en konkret behandling. Jeg kan ikke huske at de fikk noen verktøy til å bruke. Jeg kan ikke huske at han gjorde noe annet enn å bare validere de følelsene de hadde og være til stede for meg som person. På det tidspunktet så var det jo dette er jo det første møtet mitt med psykisk helseværen i det hele tatt. Så for meg akkurat da så var det nok bra nok For de visste ikke hva jeg skulle forvente. Og ikke hadde noen voksne rundt meg som hadde fortalt meg hva jeg skulle forvente. Og ikke hadde noen rundt meg som var voksen som kunne ta tak i det. Å gjøre noe med det akkurat der og da så for meg så var det nok akkurat det jeg trengte selv om jeg kanskje i retro perspektiv kan se det at hadde jeg blitt fanget opp av et system så tidlig som det så hadde jeg nok vært frisk eller i hvert fall hatt kanskje en kortere sykdomsforløp enn det jeg har hatt.
Åse-Line Baltzersen:Du beskriver jo at du greide deg gjennom dine klasse og at du bare på mye her frem til det sprakk og du begynte å selvskade for å holde ut. Hva er det verden eller omverden kunne ha sett etter? Hva slags signaler kunne de ha fanget opp slik at du kunne fått hjelp tidligere?
Anette:Jeg har jo et barn selv. En jente. Og det jeg kommer til å se etter når hun blir 10-åring er vel hvor mye jeg stenger meg inne på rommet sitt. Hvor mye jeg nekter å prate med meg. Hvor mye jeg skjer mot seg selv og kroppen sin. Har hun høyholdsagenser og liksom går i store begge klær hele tiden, og nekter å kle av seg selv om det er 30 grader ut og full sol, da kommer vi til å se på det, personlig i hvert fall, som røde harselampa. Og så, hvis hun alltid kommer hjem og har spist hos andre, hvis hun alltid kommer hjem og sier at nei, jeg fikk middag hos den og den, men den og den kommer aldri hjem til oss på middag. Det er sånne ting som jeg ikke bare har sett på meg selv, men har fått oppleve gjennom noen som jeg hadde som nærkontakt, eller som var i svigerfamilien med meg. Også sånne ting som å se etter, tenk på rus, Er de uhorbelig sløve hele tiden? Sover de mye? Ungdommer gjør jo dette. Det er jo egentlig helt vanlig å tenke på å være sunn ungdom. Men når du som forelder kjenner barnet ditt, så tenker jeg at du vet hva som er for mye og hva som er normal grense.
Kjetil Bremer:Du nevner dette med spising. Var det også noe du... brukte, altså som en måte å på en måte, ja, holde følelser i sjak, eller liksom regulere, brukte du liksom matinntak på noen måte også for å håndtere deg selv?
Anette:Ja, jeg hadde spisevegring, jeg har aldri blitt diagnostisert med anoreksi, for jeg hadde ikke kommet så langt, men det å holde igjen matinntaket, det var veldig enkelt. Det samme med søvn. Og ikke sove, eller sove veldig mye. Så jeg brukte dem ganske aktivt, ja. Det vil jeg si. Hvordan da? Hvordan var det til hjelp? Nei, kroppen kommer jo i en sånn unntakstilstand. Den går over i en sånn overlevelsesmodus. som gjør det at du fokuserer mer innover på det med sulten, og det å takle sulten, enn det som foregår i hodet, i forhold til onde tanker, suicidale tanker, besvær med hvordan å takle situasjoner. I hvert fall for meg ble jeg litt mer apatisk, og litt mer tilbaketrukken, og mer... mindre med, kanskje. Og det vil jo ha mye mindre å ha med, for de var jo ikke bra nok.
Kjetil Bremer:Så det var en måte å bli litt nummen eller avskrudd og distansere deg fra det som var vanskelig, en slags bedøvelse høres ut som, nesten. Når var det du gikk derfra nå er du med deg gjennom livet ditt når var det du følte at disse vanskene dine som handlet om mer personlighetsforankret problemer ble sett og tatt på alvor.
Anette:Nei, jeg møtte jo et par psykologer jeg gikk fra ungdomsskolen over på videregående etter at jeg møtte han behandleren der, så følte jeg at ting roet seg litt ned. Det ble greiere. Jeg begynte i lærlingetid for å utdanne meg som det yrket jeg har. Og det første året i lærlingetiden min, da havnet jeg på en fantastisk arbeidsplass som løftet meg veldig opp med masse fantastiske mennesker. Og da gikk det veldig fint. Men så gikk jeg videre, fordi at utdannelsen min krevde at de hadde med mennesker i alle aldre å gjøre, så måtte de bytte leilingeplass. Og da havnet jeg på en plass der miljøet var litt, ja, det var nok ikke dårlig, det vil jeg si, men for noen som kanskje aldri har fått verktøy til å takle motgang og fått, styrka i heltilliten sin nok til å stå i sånne stormer som det kan bli på en arbeidsplass så ble det for tøft og da var jeg vel rundt 18 år gammel og da kom jeg til psykolog for første gang der jeg oppsøkte noen selv på privaten så gikk i hos han og tvingte meg til et par timer der, men han mente det at jeg var som alle andre 18-åringer, 19-åringer, og alle har det tøft iblant, og dette var ingenting å bry seg om, det var bare å stå på videre. Han gjorde ikke noen utredning på meg, han var ikke noen interessert i å finne ut om det kanskje var noen grunn for at jeg selv hadde valgt å at jeg trenger litt hjelp her. På dette tidspunktet så hadde jeg jo også begynt å eksperimentere litt med rus, som igjen førte med seg ganske mye dårlige bieffekter, som angst og depresjon.
Kjetil Bremer:Hva var det du brukte eller tok da?
Anette:På det tidspunktet så røyka jeg bare harsj. Men senere så var det andre litt tyngre stoffer. Etter at jeg hadde tvingt meg til et par timer med han så slutta jeg der og prøvde liksom å humpe meg gjennom et år til på denne arbeidsplassen eller et halvt år til på denne arbeidsplassen det ble ikke noe bedre så da søkte jeg en gang til og i og med at fastlegen min nå visste det at i Røgtehars så fikk jeg plass på rus-teamet da i byen som jeg bor ved siden av og der møtte jeg dame en ganske streng dame hun stilte veldig kritiske spørsmål, som kanskje kan funke for mange, men for meg ble det egentlig bare en forlengelse av det dårlige arbeidsmiljøet og den dårlige erfaringen jeg hadde fra barneskolen, ungdomsskolen og videregående. Så når hun stilte sånne spørsmål som «Når skal du bli voksen?», og refererte til at jeg hadde veldig mye besøk av venner, veldig ofte, Og at de ikke greide å være alene og sånn. Så slo det ganske feil ut. Og fikk meg til å føle meg ganske liten. Og egentlig at den måten de likte å ha det på, den var ikke verd nok. Det var ikke bra nok det. Altså, du skal jo være voksen når du er 21 år gammel. Fikk jeg liksom følelsen av. Så jeg valgte å slutte med henne. forståelig videre derifra for jeg sa til henne at jeg følte at det var ikke at vi kom ikke noen vei og at de ønsket noe annet så hun anbefalte meg videre til gruppeterapi der gikk jeg fra jeg var 20-21 og et halvt år cirka, til desember 2013, der følte jeg meg veldig sett og hørt. Hun som hadde ansvaret for meg av de to gruppeterapeterne som var der, hun var veldig dyktig, veldig flink dame, men det var jo en gruppeterapimetode, Det var ikke egentlig lagt opp for noen enkeltimer, så vi brukte ganske mye tid på at jeg skulle bli vant til å sitte i gruppe. På det tidspunktet hadde ting begynt å innsnevre seg litt. Jeg hadde begynt i min første jobb etter lærlingetiden, men den arbeidsplassen også var veldig tøff. Vi var veldig få ansatte, som gjorde oss veldig sårbare for sykdom for eksempel, som gjorde at sjefen ofte ga med lange dager, og jeg hadde ikke motstandsdyktighet inni meg nok til å si nei. Jeg hadde lyst til å plise, jeg hadde lyst til å bli gjøre. Og så i og med at arbeidsmiljøet var så lite, så var det så fort gjort å havne på kant. Og når du først havna på kant, så havna du egentlig på kant med alle. Så fremdeles hadde jeg ikke noen verktøy som igjen speiler seg tilbake igjen til barndommen min. Noen verktøy til å takle det med den sosiale settingen. Da fant hun ut det at hun skulle henvise meg videre etter at jeg hadde hatt min første akutinnleggelse. Så hadde hun... Jeg tenkte å føre meg videre til det som på den tiden da var Norges eneste rene DBT-klinikk, som heter
Kjetil Bremer:Så da når du da kom til Robust, og det var et sånt DBT, altså sånn dialektisk adferdsterapi som det heter, som er behandling rettet mot emosjonelt ustabil problematikk, Fikk du da en bredere utredning og litt mer tak i vanskene dine?
Anette:Ja, for til nå i behandlingsforløpet har de ikke fått noen diagnose. De har leket litt med tanken på depresjon og angst. I rusetimet hadde de kun fokus på rusen. For meg var ikke rusen problemet. Det var ikke hovedproblemet. Rusen ble jo som et symptom ved siden av. På like linje som enkelte, uspesifiserte spiseforstyrrelser, eller alkoholisme, eller den type ting. Så når jeg kom på robust, så ble jeg ordentlig utredet. Jeg fikk skjema som jeg måtte fylle ut, og jeg fikk... Vite det at jeg hadde vårdlei i tillegg til litt unnvikende personlighetsforstyrrelse.
Kjetil Bremer:Hvordan var det å få en sånn type diagnose? Var det noen samtaler rundt det? Husker du hvordan det var for deg å få en nytt navn og nummer på vanskene dine?
Anette:Jeg tenkte ikke så mye over det. Altså diagnosen for meg på det tidspunktet hadde jo vært det å få dysleksi og dyskalkuli. Jeg hadde jo vært gjennom et system i PPT som hadde gitt meg hjelp. Jeg begynte jo ikke å lese før jeg gikk i fjerde klasse, eller jeg kunne lese litt, men det var vanskelig. Så for meg så det å få en diagnose, det hadde ikke noe sånn særlig stigma, egentlig. Jeg tenkte ikke over det. Men jeg kan huske det at jeg tenkte når jeg var på en måte ferdig med forløp og ferdig med behandlingen. Vi skulle se på papirene mine i etterkant. For da gikk det opp for meg at du faktisk må ha en poengskår for å komme inn i programmet. Og da tenkte jeg sånn, oi helvete. Hvis de hadde hatt to poeng for lite så hadde de ikke kommet inn. I etterkant så ser jeg det at det hadde jo vært krise for meg da. Jeg hadde jo en akutt innleggelse den jula før jeg kom inn på Robust, og hvis jeg ikke hadde fått hjelp som hadde fungert for meg da, så hadde jeg nok blitt kastet inn i en sånn lang, stor spiral av kanskje innleggelser, kanskje enda mer selvdestruktiv oppførsel som hadde gjort at jeg ikke hadde greid å komme meg på fot igjen så fort som jeg gjorde.
Kjetil Bremer:Si litt mer om det. Dette med å da være innlagt. Du tror da at du kanskje kunne gått inn i en sånn spiral med flere innleggelser. Hvordan vil du forklare det?
Anette:På det tidspunktet så var jeg så dårlig. Jeg kjørte ikke bil. Jeg var ikke hjemme alene. Jeg var velsignet med enkelte gode venner som kom og satt med meg når samboeren min dro på jobb. Noe som gjorde at jeg aldri var alene. Jeg dro ikke på butikken og handlet. Jeg greide ikke å møte folk. Det var vanskelig for meg å delta i familiesammenkomster. Jeg var så... skrapet på alle punkter egentlig at jeg imploderte og det skjedde når jeg drakk meg full og skulle liksom endelig kanskje dra en tur på fest og så drakk jeg meg full og så kom jeg og så blir det svart jeg husker ikke noe mer og da får jeg fortalt i etterkant av samboeren min at de har prøvd å ta livet av meg at han har måttet holde meg nede at de har måttet ha ringt ambulanse og den ambulansen har tatt med politikk så det var veldig svart på det tidspunktet og for dem som har vært nede i sånne svarte hull så vet man at det føles så uendelig det føles så tungt og mørkt og vondt men samtidig så er det på en måte den eneste plassen man har vært og vet hvor man er så man har ikke for det første så kan det hende man har ikke motivasjon til å greie å krabbe ut eller man til og med kan føle en slags følelse av at jeg har ikke lyst til å krabbe ut fordi at jeg har vært her så lenge at her er det beste å være så det var kanskje det at jeg følte at eller ser nå i ettertid at at hvis de ikke hadde fått den hjelp jeg hadde fått da eller den hjelp jeg hadde så innmari stort behov for så hadde jeg ikke greid å komme ut av det selv og det ene hadde tatt det andre uansett tror jeg hvordan jeg hadde snudd og vent på det enten at jeg hadde blitt mer sengeliggende, mer deprimert, mer kontrollerende overfor meg selv og min kropp i forhold til det med spising og sånn som hadde ført en innleggelse på et eller annet punkt fordi at jeg hadde blitt så syk at jeg hadde ikke greid å fysisk leve eller at jeg hadde kommet og prøvd å ta livet med en gang til fordi at i et så mørkt mørke, så finnes det ikke nok av meg, og da er det bedre å ikke finnes.
Kjetil Bremer:Alvorlige tilstander. Opplevde du at innleggelse var litt til hjelp? Eller hva slags rolle spilte innleggelsen deg?
Anette:Den første innleggelsen, der ble det på en måte et slags vent rom. et pusterom i og med at jeg ikke hadde noe jeg hadde på det tidspunktet så gikk jeg jo i gruppeterapien så de tok jo kontakt med ho men i og med at vi ikke hadde noe konkret løp og ikke hadde noe konkret diagnose og ting ikke var egentlig på plass rundt meg så ble det mest som en sånn et valiumsventerom det var ikke Jeg husker jeg var i samtaler med dem som var der, men jeg var så pumpet full av valium at jeg husker ikke hva vi snakket om. Jeg husker det at de lovte på tro og ære at dette var en engangshendelse, og at dette aldri kom til å skje igjen. Og at de snakket med Anne der, og at hun sa at hun ikke kunne gi meg det jeg trengte. Og at hun skulle sørge for at de fikk den behandlingen som de måtte ha for å komme med videre. Men ellers, innleggelsesmessig, så var det ikke... Det var et venterom. Det var bare et opphold. En pause fra det som foregikk ute. En annerledes plass. ga meg ikke mye. Hvordan opplevde du å bli møtt når du var innlagt? Jeg husker sånn bliktvis fra jeg ble kjørt med ambulansen den første gangen. Den ene dama som var ambulansepersonell, hun ble igjen faktisk. Hun satt på rommet med meg, selv om hun ikke måtte. Jeg tror skiftet hennes var over et eller annet sånt, men hun ble igjen og satt der. Til jeg begynte å komme ned og sovne. Jeg kan huske at jeg sa imot dem på do. Og at de nekta med å gå alene. Det er noe for så vidt greit nok. Og at de måtte ha på håndjern bak ryggen. Men det er jo også for så vidt greit nok. For jeg hadde... Jeg reivet ut mitt eget hår og... kloret meg selv opp, og det var ikke noe pent syn, og hvordan de ble møtt, nei, jeg kan ikke huske at de ble møtt, kanskje, jeg kan huske det at de fikk tildelt et rom, at de sov, i hvert fall to første døgnene, at de var oppe og subba, at samvaren min kom med klær til meg, så de fikk hape med klær, gikk jo i pushbukser og en stor t-skjorte heldigvis når de ble hentet så hadde de fått byttet fra flest klær til kose daffeklær men at de fikk liksom tøffler jeg kan huske tøfflene suba, men jeg husker nesten ikke folk jeg kan huske at de var der og at de kom og sa hei og sånn jeg husker ikke hvem de var Hun husker ikke hva de heter. Og det tenkte jeg på i etterkant også, at det er en måte på hvor medisinert man skal bli.
Kjetil Bremer:Ja, virkelig. Når du da kom inn i DBT-behandlingen på Robust, Kan du si litt om det? Hvordan var det, og hva var det som møtte deg der?
Anette:Ja, Anne som hadde ansvaret for meg i gruppeterapien, tok meg med ned etter at jeg var kommet ut fra akutten, og tok meg med ned i kjelleren på hovedbygget der, og sa det at hun hadde snakket med noen, og en dame som heter Svanilp, som hun ville at jeg skulle hilse på. Hun trodde det at dette var et behandlingsopplegg som jeg kunne tjene godt på. På det tidspunktet så forventet jeg på en måte ingenting. Jeg hadde ikke noen forventninger om noe. Men når jeg kom dit så var det en veldig trivelig dame. Hun var veldig hjertelig, veldig møtekommende, veldig varm som person. Hun fikk sånn veldig associering til min egen bestemor, som jeg alltid har hatt et veldig godt forhold til. Så det ga meg en trygghetsfølelse med en gang. Og Svanhild, hun gjorde ganske mye med veldig lite midler og med veldig liten innsats. Selv om hun hadde et veldig stort og rikt engasjement, og det var veldig tydelig at hun brann for jobben sin, så hadde hun noen fryktelig effektive virkemidler. Hun hadde en tavle, en whiteboard-tavle blant annet, der hun tegna på når hun skulle vise frem ting. Noe av det første hun gjorde de første timene, var at hun tegna en dør på den tavlen, og så sa hun, se her nå, han heter. Nå står vi i fortiden. Og så går vi gjennom den døra her. Og så lukker vi den. Da er fortiden bak den døra. Vi kan se døra. Vi vet den er der. Vi kan åpne døra hvis vi vil og ta en titt. Vi kan til og med gå inn i rommet der igjen og kikke litt rundt. Men vi skal ikke gå for lang tid. Og vi skal ikke bli værende der. Og når vi lukker døra, så lar vi portia være der. Så begynner vi på veien fremover i stedet. Det er jo sånne metaforer som jeg er supersvak for. Jeg har alltid vært supersvak for veldig gode timer og velplasserte metaforer. Så jeg var solgt med en gang.
Kjetil Bremer:Veldig fin start. Og du har jo sagt at du liker litt sånn konkrete håndfaste strategier og sånn også. Og du beskriver jo tydelig at hun skapte en slags trygghet da. En slags tillit, vil jeg tro, i deg. Hva var fortsettelsen da?
Anette:Nå blir det synsing og mening og truing og tenking. Men jeg tenker det at i hvert fall... Jeg hadde veldig bruk for noen å støtte meg til å være trygg på. Og jeg tror det at hun ga så mye av seg selv. At hun viste hvem hun var. At hun var så ektefølt i jobben sin. Det ga meg veldig mye. Det ga meg... i trengte for å liksom ta de vanskelige stegene og gjøre de vanskelige tingene og stå i de stormene som jeg visste skulle komme du sa det med en gang at dette er ikke noe det er ikke noe piknik her må du jobbe du har en gruppetime i uka og en enkelttime i uka og du får hjemmelekser og du blir nødt til å stå i situasjoner for å kunne greie å holde ut i den situasjonen du nå sliter i så det blir ikke noe sånn det blir ikke enkelt og det tenker jeg det at hun la frem ting på den måten så veldig rett frem og så veldig sånn uten hemmninger og sa det at dette kommer til å bli noe drit men du må bare hvis du vil bli frisk så må vi bare prøve Og hvis dette ikke er noe for det, da får vi prøve noe annet. At man liksom følte at man hadde hele veien en støtte, samtidig som man ble pushet fremover. Hun brukte metaforen om at de skulle være et stillas, de skulle være til støtte og hjelp gjennom hele prosessen, men etter hvert så mye ble mer og mer bygd opp, nesten som et hus. Så kom de til å fjerne stillaset sakte, men sikkert.
Åse-Line Baltzersen:Alle trenger et stilas nå og da, tenker jeg. Jeg lurer på, dette her er ikke noe piknik. Har du noen eksempler på ting som måtte overvinnes og som behandlingen hjalp deg stå i og komme deg gjennom?
Anette:Jeg kjørte jo ikke bil selv, men det ble jeg jo nødt til. Altså jeg kunne jo ikke tvinge han samboeren min til å kjøre med etter at han hadde hatt overvinnelse. Åtte timer på nattevakt, og jeg hadde time klokka ni på morgenen. Det er litt urettferdig. Så bare det å kjøre fra leiligheten min og inn til behandlingssenteret alene, for det måtte jeg, for jeg er jo på landet, så det gikk jo ikke buss. Det var en sånn ting vi jobbet oss inn på. Det å skulle handle i butikken, og ikke bare gå inn, ta den ene tingen hvis de måtte ha, betale den og springe ut igjen. Men heller faktisk ta en handlekorg, gå gjennom alle hyllene, bli svett, nesten grine, nesten klamre meg til handlevogna som om det var en livbøye for å komme meg gjennom. å plukke kanskje i begynnelsen fire-fem ting, og så kanskje etter et par ganger med fire-fem ting, plukke ti ting, og så øke og øke og øke. Eller det å si nei. Det var kanskje det vanskeligste av alt. Og det sliter jo meg i dag også, det å si nei. Jeg er en utpreget ja-menneske. Jeg elsker å si ja. Det er det beste i verden. Å, jeg blir så glad når de kan si ja. Ja, alle sammen. Men det å si nei, og det å liksom stå opp for meg selv, og stå opp for den hvis de kunne være, det var vel kanskje det absolutt vanskeligste.
Åse-Line Baltzersen:Ja, det er ikke lett altså, å endre sånne faktorer ved oss selv, og det vi strever med. Fikk du noe, hvordan skal jeg si, hjelp terapien deg, det du beskrev innledningsvis da, her nå, hvor du sa at du strevde med relasjoner til andre. Fikk du noen støtt? idé?
Anette:Ja, vi hadde jo vi hadde en sånn term som vi fikk verktøy der vi skrev forskjellige oppgaver der vi på en måte fikk konkretisere hva vi måtte gjøre og hvorfor vi måtte gjøre det der vi gikk gjennom for eksempel det som heter oppmerksomt nærvær det å se ting fra fugleperspektiv å være til stede i seg selv kjenne på følelsen og fornuften det med validering altså jeg innså kanskje det at jeg var god på å validere andre men samtidig så validerte de kanskje ikke på den måten de ønsket fordi at de greide ikke å lese hva de ønsket av meg Så det å lære om det med å validere andre, og det å validere seg selv også, det var veldig viktig. Og så det å håndtere relasjoner, det var jo en egen bolk, der man liksom skulle rette oppmerksomheten mot dine relasjoner, at man ikke skulle samle opp problemer med smerte, at man skulle forebygge problemer med å ta i bruk ferdigheter vi fikk, gjøre slutt på håkløse relasjoner, altså relasjoner som ikke ga det noe, og hvordan det å løse konflikter før de ble veldig uoverkommelige. Så vi fikk jo en perm med oppskrift, hvordan skal du gjøre det? Jo, du gjør det sånn og sånn og sånn, og så bruker du det i de situasjonene som oppstår hjemme. Blant annet det å balansere egne ønsker og andre sine krav, Eller bare balansere egne krav og egne ønsker. Eller det å bygge opp selvrespekten og sin egen kompetanse. Også det med å regulere følelser. Hva er følelsen? Hvorfor er den der? Hva gjør den med det fysiske? Og hva gjør den med det psykiske? Og så hadde vi også det med å holde ut det vanskelige. det å stå i det vanskelige i stedet for å flykte eller i stedet for å selvskade eller i stedet for å bruke sånne dårlige metoder så jeg hadde nok en greit grunnlag allerede i og med at jeg var blitt så oppmerksom på ting rundt meg og folk rundt meg gjennom det jeg hadde opplevd av trauma i barne- og ungdomsskolen men det å få Det å få disse konkreterne om hvordan skal man bruke seg selv på best mulig måte, og hvordan kan du gjøre ting når du står i den gittesituasjonen, det var i alle fall mega for meg.
Kjetil Bremer:Det er jo sånn at ved emosjonell ustabil problematikk så er det ofte en sånn separasjonsangst, veldig sånn til stedeværende, og du beskrev jo også i sted at du frykta veldig å være alene da kan du si litt om hvordan du håndterte det eller forholdt deg til det på en måte som var til hjelp for deg?
Anette:Det å på en måte bli tryggere i seg selv og tryggere på hva man sto for og hvem man var og hvordan den i var og den i er kan gi noe til andre, og at jeg kan bli trygg på det at mitt ord og den jeg er, det gir noe til andre, hvis det gir mening.
Kjetil Bremer:Absolutt. Går det an å si at du fikk en styrka tro på deg selv, både i forhold til at du har bare verdi å kunne gi noe til andre, men også... At du kunne håndtere ting på egen hånd, eller holde ut følelser og opplevelser på egen hånd også. Hvordan å si det sånn?
Anette:Det vil jeg absolutt være enig i. Det ga meg på en måte meg selv tilbake. Jeg fikk meg selv tilbake igjen. Jeg fikk styrken tilbake igjen. Jeg fikk selvtilliten tilbake igjen. Jeg fikk roa tilbake igjen. Jeg fikk tilbake det at jeg kunne se at dette kunne gå greit. Jeg fikk verktøy som å trekke tilbake og ikke la det som foregikk foran meg påvirke meg så mye. At jeg kunne se på det fra utsida og tenke hva er den beste løsningen nå, i stedet for å stå i følelsen eller stå i det å være redd eller sint eller deprimert. hva det nå enn var for slags ukonstruktiv følelse som kom opp i en situasjon som ikke var relevant for den følelsen, så fikk jeg verktøyene til å trekke meg tilbake og se på det og tenke hva bør jeg egentlig gjøre nå? Jeg kjenner hva jeg har lyst til å gjøre, men hva bør jeg egentlig gjøre?
Kjetil Bremer:Så det høres ut som du fikk mange... Hvordan opplevde du at relasjonen til behandleren din var til hjelp for deg?
Anette:For meg var det viktig å bli møtt rett. Å bli hørt og sett ordentlig. Jeg vet at på meg selv hadde jeg kanskje aldri kommet og gjort det hun gjorde. Å strekke seg så langt som hun straks. Men for eksempel så fikk når hun dro på sommerferie. For hun må jo ta ut fire uker ferie hun også på sommeren. Hun hadde ikke lyst. Men hun hadde jo en familie og et liv som... som hun også måtte ha men når hun dro på sommerferie så ga hun med det private telefonnummeret sitt hun visste hun visste det at jeg ikke kom til å bruke det uten at det var helt nødt men hun gjorde det likevel og det er på en måte det at hun ble så personlig at hun fortalte om seg selv at hun hadde tegninger av barnebarnene på veggene at hun ga beskjed for eksempel om at i dag har jeg faktisk sovet for det dårlig, og jeg føler meg litt sånn rusket, eller det er ikke helt min dag i dag, eller også motsatt, at i dag har jeg en skikkelig bra dag, vet du hva som skjedde på vei til jobb, eller det og det og det. Jeg tror det at det å ikke bare se, men det å dele også, at det gir en sånn trygghet om at at det er lov, ting er lov du har lov å romme deg som person ikke bare fordi at vi skal sitte her og være pasient og behandler det er det som er greia vår du er pasient, jeg behandler ferdig snakket vi deler ikke personlige ting fordi at jeg behandler og da tenker jeg sånn, ja men Som pasient skal du dele det absolutt innerste. Det er ikke så kult for meg å sitte der og si at når jeg har det vanskelig, så velger jeg å sette meg ned og skjære meg opp, så jeg egentlig burde ha et sting, men jeg tør ikke kjøre til leggvakta. Og så skal behandler ikke fortelle noe om sin dag, eller ikke si noe om sitt liv, eller ikke dele noe personlig. Kanskje du sitter i et kvitt kontor med svarte stoler og Og det nærmeste du kommer er logoen på behandlerstedet, innrammet på veggen omtrent. Det at hun var så personlig som hun var, og at hun ga så mye av seg selv, det gjorde at jeg fikk tilliten til henne til å åpne meg.
Kjetil Bremer:Det høres viktig ut. Hun var et ekte menneske også for deg.
Åse-Line Baltzersen:Du sier jo det at hun var åpen med deg hvis hun hadde en dårlig dag det er jo sånn med oss alle vi har en dårlig dag og titter litt bort og kanskje ikke så oppmerksomme hva hadde det å si for deg at du visste at hun hadde en dårlig dag framfor å eventuelt se adferden til noen som har en dårlig dag uten å vite noe mer?
Anette:Det gjør jo det at man får følelsen av at det er faktisk lov. Det er greit. Og det blir litt lavterskel. Selvfølgelig har du en dårlig dag du også. Det er lov. Vi er jo mennesker. Vi har jo ikke født alle sammen med bra dager. Vis meg den personen, takk. Men det gjorde at det ble mer avslappet. Det gjorde at... at de dagene hun sa det at, ja, i dag har jeg sovet litt lite, jeg skal være et sted så godt jeg kan, men i dag er det litt vanskelig. Så når vi da på en måte kom til et sånn stillestans, så ble det en sånn taus enighet om at det var greit at det var litt stille, det var greit at man liksom satt og tenkte seg litt om, at man gjespa og strakse litt, ikke ble så tilgjort, kanskje.
Åse-Line Baltzersen:Jeg tenker det du sier er viktig. Dette er jo en del av å være menneske, kanskje. Kjetil, hva er ståstedet faglig sett for det å være åpen? Det er vel ikke alle som er like gira på, eller?
Kjetil Bremer:Jeg tror det er helt rett i. Jeg er ganske sikker på at det er ganske ulike tradisjoner. Og at... man i noen tradisjoner er mer tilbakeholdende med å si noe om seg selv som person, dagen sin, vise sine mer personlige sider, at pasienten blir kjent med en snedrere variant av personen, mens andre tilnærminger som Anette her for eksempel forteller om er mer åpne for å spille mer på seg selv som menneske altså jeg tror nok ikke det er noen mål å liksom at man skal være nødvendigvis at det er riktig sånn eller sånn men at her er det noe med match. Dette høres åpenbart ut til å være veldig viktig og fint for deg, Anette. Og andre kan tenke, kan trenge at, på Guds skyld, hold personen ute. Jeg vil bare liksom ha terapeuten og ikke få bruke plass til det. Så dette tror jeg er liksom, her er det et mangfold da. Men jeg er ganske sikker på at den menneskelige komponenten, det er viktig at den skinner igjennom og at man som pasient kjenner at her er det et medmenneske man snakker med. Man skal ikke fjerne seg fra det.
Anette:Ja, det tenker jeg også. Det burde jo egentlig finnes en terapeut for alle mennesketyper. Så alle mennesketyper trenger kanskje en helt forskjellig terapeut. Så det å på en måte finne noen som man får et godt samarbeid med det er jo kanskje først og fremst det viktigste og en behandlingsmetode som passer seg en behandlingsmetode som føles rett for seg og det som føles rett for meg det trenger ikke absolutt å føles rett for hverken oss line eller du Kjetil så da tenker jeg at det å være rund og reise med at vi er forskjellige det er viktig det også
Åse-Line Baltzersen:Ja, absolutt. Og når vi er inne på det med forskjellige, hvordan var gruppe, er jo en sentral del i DBT-behandling også, hvordan var gruppa for deg?
Anette:Ja, der hadde vi regler som var ganske strenge i forhold til den gruppeterapien som jeg hadde gått i før. I den gruppeterapien som jeg gikk i før, der var det fritt hvilt snakk, om det du måtte føle for å snakke om, mens her så var det veldig oppsatt. De hadde også gitt oss informasjon om at hvis vi hadde akutinnleggelse eller regnet selvskading eller hadde selvmordsforsøk bak oss, så ønsket de at dette var noe som man snakket om i enkelttimen og ikke tok opp i gruppeterapien. Ikke fordi at de ikke ville snakke om det, men fordi at det å bedrive skadelige handlinger, det kan fort begynne å smitte. At man tenker at hvis det har funket for ho, så kan det funke for meg også. Så vi hadde ganske klare set med regler for hvordan vi skulle gjøre ting, og hvorfor vi skulle gjøre det. Når vi kom dit, så kunne vi starte med meditasjon, eller oppmerksomt nærvær. Og så gikk vi over på den bolken som vi hadde. For eksempel det å håndtere relasjoner, eller det å regulere følelser, eller det å holde ut det vanskelige, eller validering. Og da hadde vi gjort hjemmeleksene, og så gikk vi gjennom dem en og en, og fortalte om situasjonene, og så kunne vi gi hverandre tilbakemeldinger i forhold til det vi hadde lært forrige time om det. Når vi var ferdige å gå gjennom leksene, så hadde vi nye teorigjennomgang der vi på en måte snakket om for eksempel valideringen, ok greit nå har dere den oppgaven om å gå hjem og så først validere noen andre og så validere det selv og så skal du skrive ned episoden og så skal du reflektere over det hvordan Hvordan var det? Hvordan følte du det? Så det var veldig samordemessig, veldig akademisk, veldig utdannende.
Kjetil Bremer:Hvordan opplever du at behandlingen har vært til hjelp for deg? Altså både individualterapien og gruppeterapien da?
Anette:Individualtimene hjelper med å bearbeide og forstå djupere. Der kunne jeg snakke veldig åpent og fritt. Og ha fokus, men ikke fokus på både det gode og det dårlige. Der fikk man en skikkelig gjennomgang. en ordentlig dypdykk, et ordentlig tak på hva det egentlig var som var kjernen i problemet. Og så i og med at man fikk gruppeterapiteamen gjerne etterpå, sånn at man fikk gått gjennom ting sammen og høyt, så fikk man ikke bare... det ene synspunktet på situasjonen men du fikk en hel gruppe som ga deg tilbakemeldinger på ja men hvorfor gjorde du ikke sånn husker du vi lærte det ja men når du gjorde sånn så kunne du gjort sånn eller veldig ofte og det opplevde jeg veldig veldig godt da jeg havna i lag med mange fine folk i alle aldra de hadde en aldersgrense på 18 år så det var ikke ungdomstilbud men voksentilbud men det var et spenn fra 18 år til nesten 50 og det å liksom sitte der sammen vi menneskene og det å få høre det at ja men det er altså Uansett hvilken alder, uansett hvilket yrke og uansett hvem du er, så kan du slite med det samme. Og det å få støtten fra alle disse fine folkene i tillegg, det var jo helt utrolig godt. Og etter hvert så blir man jo kjent, veldig godt kjent med dem som sitter ovenfor det. Selv om du på en måte ikke kjenner dem allikevel. For vi la jo aldri til hverandre på Facebook eller Facebook. innleder noen sånne der personlige forhold av noen slag men du gikk dit jo en dag i uka og møtte dem en dag i uka i hvert fall et halvår før det var nytt inntak og noen som hadde gått kanskje et halvt år før det var på vei ut det var et halvt års basert inntak og så var det års basert kurs sånn at Hvis du begynte et halvår før meg, da, så var du jo kommet halvveis i løpet, og da kom du jo til å gå ut når jeg hadde et halvt år igjen, og da kom de nye. Det var vel egentlig avgjørende for meg å få tilbakemeldinger fra dem som satte rundt meg, fordi at jeg trengte at andre også så meg. Jeg trengte den gruppa til å være der og snakke med og øve meg på å bli bedre på det med den sosiale ferdigheten. Så jeg tror det at kombinasjonen med enkeltteamet og gruppeteamet var for meg det jeg trengte for å komme meg så langt som jeg har kommet i dag.
Kjetil Bremer:Det er nå noen år siden du var ferdig i terapi. Er det sånn at du stadig bruker disse strategiene og kunnskapen fra gruppa aktivt? og individualterapien for den saks skyld?
Anette:Ja, absolutt. Altså, jeg har jo en sårbarhet i meg enda. Jeg må jo være, selv om jeg på papiret er frisk, så må jeg jo tenke meg om, er dette noe som gjør at jeg føler mer? Jeg er jo fremdeles sensitiv. Er det noe som gjør at jeg må ta en ekstra tid? Jeg prøver så godt jeg kan å ikke handle bare på følelsen. jeg ser jo det at det er et arbeid enda at de må nok leve og på en måte jobbe med dette kanskje for resten av livet selv om det sikkert med alderen kommer til å bli mindre og mindre og mindre av det forhåpentligvis at de blir litt mer stødige i seg selv etter hvert som de blir gammel så er det nok noe i blir nødt til å se på og ta hensyn til resten av livet, fordi at de blir nødt til å se på det og ta hensyn til det resten av livet, så er jeg ofte, for eksempel, innom permen min i vanskelige perioder. Jeg gikk gjennom en skilsmisse for tre år siden, snart fire år siden, og det å ha permen min da, og det å tenke på det med håndtering av relasjoner, det å tenke på det å regulere følelsene, fordi at det var mye følelser, det å holde ut når det er vanskelig. Det var godt å ha den permen og gå tilbake og se i, og repetere litt, og så ta dem med meg og bruke dem hver dag etter det. For jeg tror ikke det at uansett hvor mye det står på papiret at de er friske, så tror jeg ikke det at de kommer til å bli kvittet. For jeg tror det at dette er med. Og jeg har fått gode måter å leve meg med på. Jeg kan leve meg med sånn som dette og leve godt til jeg blir nyttig, forhåpentligvis.
Kjetil Bremer:Hvordan hadde det vært hvis ikke du hadde fått den behandlingen der, tenker du?
Anette:Jeg vet ikke, altså. Jeg hadde nok ikke eid mitt eget hus. Det gjør jeg nå. Jeg hadde ikke hatt en lederstilling der jeg jobber nå. Jeg hadde ikke videreutdannet meg. Jeg hadde ikke kjørt bil. Jeg hadde nok ikke hatt jenta mi. Jeg hadde ikke... Nei, jeg vet ikke. Kanskje ikke jeg hadde vært. Kanskje ikke jeg hadde eksistert i det hele tatt. Kanskje jeg hadde hatt en eksistens som hadde vært så mørk og tung og brutal at kanskje det ikke hadde vært verdt det. Jeg vet ikke. Det er en tanke som på en måte er litt skummelt fordi takket være et og et halvt år i intensiv behandling så sitter jeg her i dag og har oppnådd hele livet. Jeg har liksom fått hele livet mitt tilbake. Og mer, for jeg hadde jo egentlig ikke stablet et ordentlig liv på fotene før jeg ble skikkelig syk. Og mest sannsynlig så har jeg jo vært syk siden ungdomsårene. Jeg er så takknemlig hver dag. Jeg er så glad for alt jeg har fått. Ja, kanskje jeg er et utpreget ja-menneske, men jeg har også blitt veldig utpreget positiv. fått muligheten til å gjøre alt dette for ikke bare meg selv, men for andre også. De tingene jeg lærte i terapi, de hjelper meg enormt i møte med mennesker i hjelpe i jobben min. Både små og store. Så uten det her, nei. Jeg vet ikke. Rett og slett.
Kjetil Bremer:Hvordan ser du for deg livet videre da? Hvordan ser du deg selv inn i fremtiden?
Anette:Med alder kommer visdom, er det ikke det et ordtak? Jeg håper at det jeg sliter med i dag... For jeg skal jo ikke legge skjul på det at jeg må jobbe med dette. Jeg har jo fremdeles angst. Enkelte dager er verre enn andre. I dårlige perioder kan jeg jo fremdeles sove lite. Eller... velge å ikke spise, spesielt angsten, den følger meg enda. Kroppsangst, den skjelvingen i kroppen, ustød stemme, svettingen, den angsten du ikke helt vet hvor kommer ifra, den er der. Og den må jeg nok leve med kanskje hele livet. Men jeg tenker det at jeg har fått så god hjelp og jeg har fått så gode verktøy og jeg har fremdeles permen min og jeg tenker det at om jeg tar frem den i morgen fordi at jeg hadde et møte på jobb der ting skar seg skikkelig Og det ble ubehagelig, og jeg begynte å svette og skjelve, men jeg greide å stå grunnen min, og jeg greide å argumentere godt for hvorfor jeg ønsket å gjøre det som jeg har gjort, eller hvorfor jeg har gjort ting som jeg gjør. Og det å komme igjen, og da tenke at ok, greit, nå har jeg det vanskelig, så nå tar jeg fram permen, og så kikker jeg litt i den. om jeg er så gammel som jeg er i dag, eller om jeg blir 60, eller om jeg blir 80, det spiller på en måte ingen rolle, fordi at jeg tenker det at de er like gode verktøy i dag som de er kanskje om 50 år. Jeg tenker også det at det grunnlaget jeg gjorde det et og et halvt året, og det grunnlaget jeg har bygd etterpå også, det gjør at jeg kan vel egentlig tåle hva som helst. Jeg har tenkt at kanskje det eneste som han bikker meg nok en gang det er hvis min datter dør før meg, men det tror jeg uansett hvilken diagnose du har, eller hvilken livssituasjon du har, eller hvem du er at det er nok det største i verden å på en måte tape hvis du taper dine egne barn annet enn det, så tror jeg det at jeg fremdeles kommer til å gå fremover og jeg har jo tenkt tanken på å videreutdanne meg jeg har lyst til å være med på nye prosjekt gjennom arbeidsplassen min jeg har blitt forespeilet at jeg skal få fast lederstilling fast lederposisjon enda høyere opp det å være mamma det å stå i meg selv det å vite det at de følelsene og de tingene jeg møter, de opplevelsene jeg har hatt, de kan jeg bruke som et godt middel i min måte å oppdra mitt barn på, og hjelpe kanskje hun, hvis hun kommer til å slite en gang i fremtiden, eller når, for livet er jo ikke enkelt. Det gir meg stor trygghet, og har gjort meg veldig optimistisk, og ser veldig lett på det. Ikke at det kommer til å bli lett, men at jeg vet at jeg selv kommer til å greie det uansett.
Kjetil Bremer:Vi nærmer oss litt sluttene her, tenker jeg, mot intervjuet. Du sier mye, og dette er veldig sterkt og inspirerende, det må jeg bare si med en gang. Men har du noe annet som du har lyst til å si til lytterne, og Andre i din situasjon, eller hjelpere, eller pårørende?
Anette:Andre i min situasjon tenker at man ikke trenger å være den diagnosen selv om man har fått den. Du må ikke være den diagnosen. Selv om det står på papiret at du oppfyller alle de kravene, så er du så mye mer. Alle mennesker uansett har en stor verdi. Og vi er så unike at det å tenke det at man har fått den diagnosen, at det er den man er, det blir for meg veldig vondt. Vi tenker det at så fantastisk som du er, og så stor og så unik som du er, så er du mer enn dem. Til dem som er pårørende, så tenker jeg at det er de små tingene. Jeg kan huske liksom bare det å få en klem med mamma, hun trengte ikke å si noe. Bare det å ha noen der som du vet er der, uansett, og som tåler det uansett. Uansett om du kanskje den ene dagen er hyper og superglad og ikke greier å sitte, fordi det er overskudd og energi og glede og tilstedeværelse, og neste dag er det kanskje... det djupe svarte hullet og den vonde følelsen og gråt og det å gjemme seg det å ha noen der det å ha bare den ene personen som er der og bare er der og du vet at den personen er der for meg så var det veldig viktig og jeg tenker det å finne sin vei med sin behandler med sin behandlingsmetode og det å sette preg på ting med seg selv det gjør man lurt i for det er ingen andre enn du som kjenner du og det er jo ingen andre enn du som vet hva du trenger så det å bytte for eksempel hvis du føler at noe er feil eller det å stå i det litt lenger fordi at kanskje dette kan føre til noe, og se hva ting blir. Det tror jeg er viktig for alle, uansett om man er pasient, eller om man vandrer rundt i den store verdenen og bare er.
Åse-Line Baltzersen:Her er det mye viktig å ta med seg videre. Og jeg tenker, man er virkelig langt mer enn diagnosen. Det er viktig, tenker jeg, for den enkelte å ha med seg de rundt, men også kanskje den som behandler. Ja, du har jo hatt en lang reise. Du sier jo selv at du er jo leder nå. Der du var til der du er nå, så er det et langt gap. Du og kanskje ikke de rundt deg heller, så vil ikke få dere at du skal ende opp der du er nå. Det er jo... Kanskje noe å ha med seg når man står i et mørke, eller skal hjelpe noen i et mørke, at du vet ikke hva fremtiden bringer.
Kjetil Bremer:Jeg har lyst til å takke deg, Annette, for utrolig fint og åpenhjertig og sterkt innholdsrikt intervjuer. Jeg er veldig sikker på at dette kommer til å bli satt stor pris på av mange, og at det er veldig viktig. Ja, din stemme og dine erfaringer er viktig at blir delt, så tusen takk.
Anette:Det har vært bare hyggelig.