Personlighetsmysteriet
En fagpodcast der vi utforsker personlighetens mer trøblete sider sammen med forskere, klinikere og mennesker med egenerfaring. Produsert av Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri.
Personlighetsmysteriet
Å ikke passe inn i en boks: Monikas erfaringer med personlighetsforstyrrelse
Monika har erfaring med uspesifisert personlighetsproblematikk med blant annet unnvikende trekk og traumer. Hun beskriver oppveksten hvor hun var sjenert og introvert og opplevde ikke å bli sett av de voksne på tilfredsstillende vis.
For Monika ble skihopp en viktig del av løsningen for å oppleve spenning, mestring, oppmerksomhet og samhold. Hennes historie er et eksempel på at skillet mellom kompleks PTSD og personlighetsforstyrrelse ikke er så tydelig og kan være overlappende.
Behandlingen har for Monika vært hjelp til å bli «holdt i live», men ikke for å «bli frisk». Opplevelsen av å «Ikke passe i en boks» på en måte som helsevesenet tilbyr hjelp, står i veien, sier Monika. Langvarig kontakt med fastlegen har vært avgjørende for henne. Selvkritikk og aversivt selvbilde har dels ødelagt de varige relasjonene til andre. Dette bidrar i en negativ selvforsterkende spiral som opprettholder lavt selvbilde og isolasjon, som mange med personlighetsproblemer vil kunne kjenne seg igjen i.
Personlighetsmysteriet produseres av Nasjonalt kompetansesenter for rus-og avhengighet, alvorlige samtidige psykiske lidelser og personlighetsforstyrrelser
Personlighetsmysteriet. En fagpodkast hvor vi utforsker personlighetens mer trøblete sider. Personlighet er noe vi alle har, og den vil være mer eller mindre på lag med oss i å leve våre liv. Ingen har en totalt uforstyrret personlighet. Det er først når personligheten blir såpass til bry for oss selv og eller andre, at man ikke får til å leve et OK liv. Da kan man ha en personlighetsforstyrrelse. Velkommen til en podcast fra Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri. Mitt navn er Kjetil Bremer. Jeg har med meg kollega Åse-Line Baltzersen, og vi er så heldige å ha fått med oss en gjest fra vårt ekspertråd, Monika, her i dag. Velkommen til deg, Monika. Vi skal ha en samtale om dine erfaringer med å ha personlighetsforstyrrelse, og forhåpentligvis kan denne samtalen bli et viktig bidrag inn for å forstå levet liv med disse vanskene som vi i kompetansetjenesten er opptatt av å formidle. Både for å formidle håp, formidle hva som mangler av tilbud, hva som kan være til hjelp, etc. Så vi er veldig spent på denne samtalen i dag og ser frem til å snakke med deg. Vi tenkte å begynne litt sånn kronologisk, altså litt sånn tidlig i livet da. Vil du beskrive hvordan du var typisk som person i barne- og ungdomsåret? Hvordan var du?
Monika:Hvis jeg skal beskrive meg selv nå, hvordan jeg var som unge, så tror jeg jeg var stille, rolig, ikke gjorde så mye ut av meg i det daglige, på skole og sånne ting. Samtidig som jeg nok kanskje hadde et behov for å bli sett. Enkelte ting gjorde jeg nok for å få oppmerksomhet også. Men hvis noen andre skulle beskreve meg, så er det nok... Stille, rolig, genet, introvert. En som ikke gjorde så mye ut av meg. Tror jeg.
Kjetil Bremer:Hva var det du kunne ha blitt behov for å bli sett på?
Monika:Jeg hadde, sånn som jeg tenker nå i hvert fall, et behov for å bli sett av voksne, tror jeg. Jeg vet ikke egentlig hvorfor, men sånn som jeg tenker nå etter jeg har blitt voksen, så hadde jeg også... behov for å bli sett av den ene. Jeg var ikke bevisst på det da, men sånn som jeg leser meg selv nå som voksen, så tror jeg nok at det var det største behovet jeg hadde, kanskje.
Kjetil Bremer:Det er jo sånn at alle barn trenger jo å bli sett på en måte, og bli forstått, og få hjelp til å forstå seg selv og trøste seg selv. Er det noe som du typisk husker at du, eller nå sett i ettertid, kjente at du ikke fikk?
Monika:Jeg tror jo det er et behov som er oppstått på grunn av at det var noe jeg følte jeg ikke hadde dekt da. Jeg vet jo selv, eller tenker jo selv i ettertid, at blant annet det med å Å feike lese- og skrivevansker for å bli tatt ut i timene var en del av det med det ønsket om å bli sett.
Kjetil Bremer:Så var det sånn sett tilbake lite tilstedeværelse av omsorgspersoner for deg?
Monika:Ja, det kan ha vært. Det var jo en annen tid i forhold til det nå. Det er jo ikke sånn at jeg nødvendigvis klandrer mine egne foreldre. Men jeg hadde nok et større behov for å bli sett enn andre unger, kanskje. Jeg vet ikke. Men det er sånn jeg opplever meg selv nå, som unge i hvert fall.
Åse-Line Baltzersen:Det høres tøftet å være mot et barn som ikke føler at du får det behovet møtt fra voksenpersoner. Men hvordan var det for deg? Du nevnte jo at du feiket lese-skrive-vansker for å bli tatt ut av klassen, og så var det behov for å bli selv. Hvordan var det for deg å gå på barne- og ungdomsskolen sammen med jevn gamle?
Monika:Jeg bodde jo på en liten plass. Jeg husker episoder som ikke var heldige, hverken da eller nå, på en måte. Det ble ikke akseptert da, det hadde ikke blitt akseptert nå, men gjorde nok at... min skolehverdag var
Kjetil Bremer:Du beskrev deg som en som var stille og rolig og introvert. Var det vanskelig for deg å si noe om, eller hva som foregikk av mobbing og hvordan du hadde det? Er det noe du holdt for deg selv?
Monika:Jeg klarer ikke helt å huske de årene der, om jeg snakket med noen. Jeg har noen bilder i hodet av at jeg var på lærerværselet og og snakket med de der, og at det var tatt opp, men nok ikke i stor nok grad til at det ble løsning. Men det har nok formet meg både da og i ettertid. Jeg har aldri trivdes på skolen, og har hatt et behov for å trekke meg tilbake. Altså, ikke gjøre som vi ikke tar meg. Og det var liksom tryggest. Altså, det var jo på ungdomsskolen jeg tenker at jeg begynte å feike, lese og skrive vansker. Og det var nok et behov for å bli sett og hørt samtidig som det var for å komme seg ut av klassen, ut av bli skjermet på en måte fra alle. Jeg tror nok det var en kombinasjon av å bli sedd samtidig som å bli skjermet.
Kjetil Bremer:Skjønner. Hadde du noen venner på den
Monika:Ja, jeg hadde venner. Og det ironiske oppi alt er jo at jeg da i sjette-sjuende klassen klare å finne en idrett der man overhodet ikke er usynlig som jente. For jeg begynte å hoppe på ski når jeg var 13 år. I den tiden var det jo ingen andre jenter. I hvert fall ikke her nord. Vi var vel kanskje tre jenter i Norge på min alder som hoppet. Det var helt i begynnelsen av at jeg ikke ble akseptert i hoppbakken. Så jeg tenker jo nå som voksen at det er litt ironisk at jeg valgte den idretten når jeg egentlig ønsker å være usynlig. Hva er det som gjorde at du valgte den idretten? Husker du tilbake hvorfor du hadde lyst til å starte med det? Ja, lillebroren min begynte jo å hoppe på ski, og så var det sånn at jeg var med han i hoppbakken. Jeg har jo bestandig... Så jeg husker meg både da og nå som voksen, vært glad i fysisk aktivitet. Og det hopping så spennende ut. Og så tror jeg nok det var en kombinasjon av at her er jo en arena der jeg kan bli sedd i absolutt alt. Positivt eller negativt spiller ikke noen rolle. Vi kjører på. Det var et miljø jeg på en måte... fant meg til rette i, og av de fleste ble jeg godt mottatt. Når jeg tenker på det nå som voksen, og tenker tilbake, så er det litt ironisk at jeg havna akkurat der. Men veldig glad for det, for hoppemiljøet har gjort enormt mye for meg, både fysisk og psykisk, med mange, mange opplevelser.
Åse-Line Baltzersen:Ja, det er jo Men hva er det, altså det miljøet, det å drive med hopping, altså var det med å prege livet ditt finere, hva er det det har betydd for deg?
Monika:Det har betydd at jeg opplevde livet som levbart, altså det var noe jeg mestret. Det var noe, altså jeg fikk dekt mange behov av å være i hoppbakken, og være i miljøet. Jeg tror ikke jeg hadde vært meg uten hoppbakken, hold på å si. Du spilte jo fotball også, og trivdes jo greit med det også, men hopping har bestandig vært det som har vært hjertet mitt nærmest. det er også det som har gitt meg mest.
Kjetil Bremer:Tenker du da på det sosiale og miljøet, eller noe med det fysiske, og sett ut for å overrenne det her, og ta sats? Hva tror du, hvis du kan si litt om det?
Monika:Jeg tror den kombinasjonen av de utfordringene hun har på seg, hopping gjør, altså den idretten det er med adrenalin og fart og spenning og de fleste ser jo på hopping som livsfarlig noe de aldri kunne ha tenkt seg å gjøre mens jeg har hatt et behov av å i hvert fall sett nå som voksen av å leve litt på kanten, det er min ting det er der jeg har pause av fra meg selv det er der jeg det er det jeg kan på en måte der er jeg meg uten så mye annet bøss for det at hopping av dekket alle de her behovene jeg har som jeg egentlig ikke skal ha i mitt hodet du kunne sagt litt mer om det du sier det er ikke behov som du egentlig ikke skal ha i ditt hodet kan du si litt mer om det? nei, behov det skal ikke Monika ha det er no-go, det er stygt, det finnes ikke. Jeg skal være helt sånn supermann som ikke har noen ut av de basale behovene eller grunnleggende behovene. Det som voksne tenker, som ungdom, så hadde jeg ikke de tankene, men jeg ser i ettertid at kanskje nettopp derfor at hoppingen er blitt det det har blitt for meg.
Kjetil Bremer:Du beskriver det som at du også ga deg en pause fra deg selv, og gjør det litt. Hvis vi holder oss litt ved ungdomstida di, hva var det du følte du måtte ta pause fra, og hvordan var det å være deg når du ikke var i hoppbaken?
Monika:Nei, jeg opplevde verden som... en dårlig plass å være. Det var mye som ikke... Altså, jeg passet ikke inn. Jeg opplevde meg som utenfor, og ting var kanskje uforutsigbart og urolig. Jeg vet ikke. Det er lett på en måte å sette som voksen og skal beskrive seg selv som unge, men så er jeg usikker på... hvor mye jeg tenkte om det som skjedde ellers i livet.
Kjetil Bremer:Kan du huske noe om hvordan du hadde det? Du sier jo det, at du følte deg utenfor, ikke passet inn og uforutsigbarhet. Hvordan var det det kom til uttrykk da? Var det sånn at du gikk med dette for deg selv, eller... Hadde noen å snakke med om det og gi litt mening til det?
Monika:Nei, det ble ikke snakket noe om. Jeg tror nok jeg prøvde med enkelt ut av de lærere som jeg hadde i forhold til at jeg hadde les- og skrivevansker. Jeg tror nok jeg prøvde og gi uttrykk for at nakka ikke var greit. Men det ble ikke fanget opp i den grad det nok hadde blitt fanget opp i dag. Men det er en av de tingene som jeg har på bucketlista nå. Jeg har oppi en tid hatt noen voksne personer som har vært den ene for meg. Det å få kontakt med dem og spørre hvordan de opplevde meg og hvordan jeg var og hva de tenkte da kontra hva de tenker nå. Det er en av de brikene i puslespillet jeg trenger å få lagt for å komme meg et steg videre, tenker jeg. Noen av dem har jeg fått kontakt med i dag og er begynt litt på den jobben det er. Men det er nok mange, ikke mange, men en del jeg aldri vil nå for å få lagt alle de brikene. Men det er et behov jeg har for å få nøstet opp i hvem var jeg, når, hvordan, og sånne ting.
Kjetil Bremer:Det ser veldig forståelig ut, det behovet der, for å gi mening og sammenheng til livet ditt og hvordan det sammen, og man kan jo ikke ha noe overblikk på det som barn heller. Så det høres ut som et viktig arbeid du er i og opptatt av. Når var det du først kom i kontakt med hjelpeapparat eller fikk hva skal jeg si, opplevd at dine vansker ble mer sett eller tatt på da?
Monika:Jeg var et år en kort periode innom PP-tjenesten når jeg gikk første året på videregående. Jeg var jo hos helsesøster på ungdomsskolen, det var jeg. Det var vel der første gangen jeg på en måte ordentlig prøvde å si ifra og gi uttrykk for noe. Men PP-tjenesten på første året videregående var vel første gangen jeg var i det som kalles behandlingsapparat. Men det var det året, og så var det ikke mer før etter jeg hadde fått tvillinguttene mine i 2005. Så man kan jo si det er jo fra... 1997 til 2005 hadde ingen oppfølging ingenting innenfor hjelpapparatet for det smart skikkelig i 2005 2006, kanskje.
Kjetil Bremer:Var det da du fikk på en måte en litt bredere utredning eller mer for tak i personlighetsproblemer og sårbarheter som hadde vært der over tid? Var det først da i 2005?
Monika:Ja Det startet jo med at de tenkte at det var en fødselsdepresjon. Men den gikk liksom aldri over. De fire første årene, det er en år jeg husker lite ifra på hva som skjedde, hvordan ting skjedde og sånn. Men det var jo i løpet av de fire første årene at jeg fikk utredning, og kan du si, diagnoser ble... satt på papiret, og ting begynte å havne innenfor en form for diagnoser, liksom. Annet enn fødselsdepresjon.
Kjetil Bremer:Ja. Hva slags diagnoser var det du fikk da, da?
Monika:Uspesifisert personlighetsforstyrrelse er noe av det jeg har i dag. Og PTSD, som vil bli kompleks PTSD, når den blir... i diagnosemanualen. Akkurat hvordan diagnosen jeg hadde da, eller fikk da, er jeg ikke sikker på, for jeg har hatt en høy med diagnoser opp gjennom tida. Egentlig lander de på kompleks PTSD, og så ønskes det at jeg skal utredes videre i forhold til personlig psykiatri eller personlig forstyrrelse. Men per nå har jeg uspesifisert personlighetsforstyrrelse.
Kjetil Bremer:Var det noe behandling som du kom i gang med og som du følte var til hjelp?
Monika:Nei og ja. Jeg føler at jeg aldri har hatt en behandling som har hjulpet meg i større grad enn at jeg har sett her i dag. Det har hjulpet meg å holde meg i livet. Det har hjulpet meg å prøve å sette ord på ting. men en behandling i den grad til at du skal ende opp som fresk har ikke jeg fått jeg var i nærheten på det når jeg var på traumavdelingen i Bodø og rakk å være der to ganger før den avdelingen ble nedlagt det nærmeste har vært en spesifikk behandling der tanken var å komme ut bedre enn man kom inn. Ellers har det egentlig vært brannslukking.
Kjetil Bremer:Hva er det du kunne ha trengt, tror du? Mer fokusert behandling, eller hva tror du kunne vært til hjelp for å få mer has på vedvarende vansker?
Monika:Igjen, så føler jeg at jeg er en del av et system der jeg ikke passer inn. Det jeg trenger, det jeg føler jeg trenger, de tankene jeg har, er det ikke rom for sånn som systemet er i dag. Systemet tenker behandling og sånn, så blir du sett i sånne bokser. Det er de rammen som finnes, og det er der du skal passe inn. Jeg passer ikke inn i de bokserne. Det mangler det rommet for å kunne gi behandling utenfor den boksen. Eller de boksene som blir sett. Jeg har sagt og egentlig står for det den dag i dag. Gi meg 14 dager på fjelltur i landet med en person som jeg har tillit til og føler meg trygg på. Og jeg skal være tennærm og fresk når jeg kommer ned. Men jeg skjønner jo at det er ikke mulig. Men jeg mener at det er det Det er noe som kunne hjelpe meg.
Kjetil Bremer:En som du er trygg på, en som du kjenner godt og kan være åpen med. Har du hatt noen relasjoner i livet ditt som har vært vedvarende og trygge, enten i helseapparatet eller utenfor?
Monika:Jeg har hatt opp igjennom tiden av personer som jeg tenker har vært den ene, som man har liksom, uten at nødvendigvis den personen har visst om hvor viktig den personen er for meg. Så har det opp igjennom tiden vært gode personer som jeg har følt meg trygg på og har hatt tillit til. Uten at jeg nødvendigvis har sagt så mye. Men nå som voksen så har jeg noen personer som er for meg ekstremt viktige og som har vært der over år. Den ene personen som jeg mener, altså hun skulle ha vært klona, hun er fantastisk, hun går utenfor de rammen som egentlig skal være, det er fastlegen min. Uten hun så hadde det ikke vært noe med meg. Og hun... Hun er vel en av de viktigste personene i mitt liv, og har vært det de siste 16 årene. Ja, så har jeg noen på tell som er for meg veldig viktige og veldig gode relasjoner.
Åse-Line Baltzersen:Ja, gode relasjoner er jo viktig for oss alle. tenker jeg, og kanskje spesielt når man har det vanskelig. Eller hva, Kjetil? Hva betyr relasjoner for oss?
Kjetil Bremer:Ja, ikke sant? Nei, dette er jo igjen et helt sånn primær behov, at vi selvfølgelig i varierende grad, men at den der kontinuerlige kontakten med et annet menneske, som man kan henvende seg til om stort og smått, og Det er helt grunnleggende for oss mennesker. Man tenker jo at man i terapi kan ha en delvis lengre relasjon hvis man har en terapi som går over litt tid. Og at reparasjonen kan foregå innenfor den relasjonens rammer. Men så er jo også sånn at livet i seg selv hvis man får det til så det å ha en varig relasjon som man kan ha der i livet som en del av livet som er en ekstrem beskyttelse altså det er masse dette gjelder jo ikke bare i forhold til personlighetsproblematikk som i stor grad er en relasjonell altså det er relasjonelle vanskeligheter som selvfølgelig angår en selv også men at vi alle trenger Det er mye studier på helseeffekt og det gode liv hvis man klarer å ha varige relasjoner. Men hvordan har det vært i privatlivet ditt utenfor behandlingsvesenet? Har det vært mer varige relasjoner der, Monica?
Monika:Ja, jeg har jo noen relasjoner jeg har hatt over år, men der kommer jo meg og min personlighetsproblematikk inn, min sykdom.
Kjetil Bremer:Hvordan spiller den inn der, tenker du?
Monika:Nei, jeg har jo mange devaluerende tanker om meg selv og på min egen verdi, så det er kanskje lettere å bare holde seg hjemme og ikke oppsøke dem enn å være glad med dem. Jeg tenker at, og det har nok kanskje vært verre de siste årene, det med å føle at du har en plass i vennegjengene. Det er godt å være i land med dem. De er fantastiske personer. Det har ingenting med dem å gjøre, men det har med meg å gjøre. Det er nok lettere å holde meg hjemme enn å ta kontakt med dem når det er vanskelig. eller når det ikke er vanskelig, altså uansett. Men det der med relasjoner er nok der jeg jobber hardest og sliter mest med i dag. Der er så mange faktorer som spiller inn som gjør at ting blir vanskelig.
Kjetil Bremer:Det høres veldig viktig ut, dette med at du trekker deg fra relasjoner du egentlig opplever som gode, fordi at du selv har så negativt syn på deg selv. Blant annet, det er sikkert sammensatt dette her, men det er jo ikke så uvanlig at de som kan ha lav følelse av verdi og mye selvkritikk og negative tanker om seg selv trekker seg, og paradoksalt nok unngår å få en korreksjon, eller få en erfaring av at de er verdt å være med. Jeg synes du beskriver noe av det som kan være litt sånn ulyksalig ved disse vanskene, at det opprettholder seg selv på et vis. Du merker at du har behov for å være med noen. Negative tanker om deg selv gjør at du trekker deg, og så ender du opp med et udekt behov. Det er en sånn lei spiral som du beskriver som er ganske vanlig for de som har den type vansker.
Monika:Ja, det blir liksom det er så mange faktorer som spiller inn og så er man sin egen største fiende og så blir det til at nei, finn tusen unnskyldninger for at det er bedre å bare være hjemme. Jeg var jo nettopp på sånn kartleggingsopphold i Trondheim på trømavdelingen der og De skal prøve å sende meg dit. Vi skal prøve det. I mangel på noe annet. Så var jeg på kartleggingsopphold der, og da ble jeg jo kartlagt på nytt igjen. Og det her er jo bare en trevekkes igjen og sånt. Så der innenfor personlighetskartleggingen i P64, der har de da komme inn med at jeg skårer innenfor klinisk område på kald og distansert, sosial usikker, lite selvhevdende, føyelig og selvoppoffrende. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det. Jeg framstår med en rigid og noe tvangspræget personlighetsstruktur samt emosjonelle svingninger utenom det som forklares innenfor rammen av kompleks PTSD. De har ikke bomma der, for å si
Kjetil Bremer:sånn. Nei, ikke sant? Nei, så det som fanges opp der er vel det vi ofte innenfor personlighetspsykiatrien kaller mer sånn unnvikende trekk da.
Monika:Ja.
Kjetil Bremer:Altså å distansere tilknytning og tilbaketrekning. Men du beskriver at det er kanskje det området du jobber hardest med, det
Monika:Ja.
Kjetil Bremer:Det høres så viktig ut, å prøve å bryte denne opprettholdelsen. Kan du si noe om hvordan du prøver å jobbe med deg selv for å bryte dette?
Monika:I mitt hode, sånn som behandlingsapparatet oppfatter meg, og sånn som jeg forteller til dem, så har jeg forskjellige deler av meg selv. Det heter et eller annet. Jeg er ikke psykotisk eller noe sånt, men det er forskjellige deler av meg selv som kan slå inn i enkelt sammenheng. For øyeblikket nå har jeg en del som jeg kaller Monika tre år, som tar veldig stor plass inni meg. Ikke nødvendigvis utad, men inni meg tar Monika tre år. Enormt stor plass for TIA. Og de behovene en treåring har, skal ikke jeg som voksen ha. Så mitt prosjekt for TIA nå er å drepe Monika tre år. Monika tre år passer ikke inn i mitt liv, skal ikke være der. Og det er et enormt stort sår som rives og rives og rives. Som meg. Altså... det er et prosjekt som nok hvis jeg skal stekke fingeren i jorda jeg er dømt til å tape jeg får ikke på en måte drept Monika tre år uansett hva jeg gjør for de behovene Monika tre år har det er ikke rom for de på en måte hvis du skjønner for meg da som har erfaring bakgrunnen så gir det veldig mening og jeg kjenner det igjen men der lurer jeg også på har du noen gang vurdert å la Monika tre år utvikle seg til å bli fem, seks, syv, åtte, tenåringstid. Jeg gikk jo gjennom min tenåringstid de 20 årene, egentlig, sånn som jeg opplever det, for jeg kjenner jo veldig igjen det du sier. Jeg ser ikke at det er rom for det, jeg ser ikke at det er plass for det, og så er jo også Monika ni år og Monika tolv år, så på en måte så utvikler det seg jo, men det er noe med Monika tre år som er, altså, det er så ondt og det er så svårt og det behovet jeg søker etter mest som jeg aldri får for det at som Monika 42 år så er ikke det det er sjelden rom for patetiske men du setter ikke på fange som en 42-åring til altså hvis dere skjønner Jeg vet ikke. Det er så skambelagt. Jeg synes det er så flaut. Og det er så vanskelig. Men det er en av de største problemene jeg har i dag. Det å klare å svelle det at det faktisk er sånn. Og finne en løsning på det. Så mange av mine handlinger i dag, innenfor behandlingsapparatet kanskje spesielt, gjøres utifra Monika tre år, kanskje?
Kjetil Bremer:Dette er et helt ærlig behov. Sånn er det med mennesker. Vi har behov. I overført betydning kan det være noe med å bli holdt. Det å bare føle seg holdt av noen. Når man er liten, så holdes man fysisk. Når man blir større, så holdes man kanskje mer psykologisk, men også kjærester, ekte par, godt jobb i året, kan jo også sitte på fanget til hverandre. Det er jo ikke nødvendigvis noe motstridende med å være voksen, men jeg bare lurer på om dette med å tillate deg å være liten, for å bruke en litt generell term, med en annen, om det er kanskje noe av det som du søker eller trenger? Går det an å forstå det sånn?
Monika:Jeg oppfatter jo selv at det er det jeg søker, og det er det jeg trenger, men jeg tillater meg ikke selv å trenge det. Derfor sier jeg litt om det. Jeg har vel kanskje prøvd å si noe om det til enkelte, og vektige personer for meg og det er ikke sånn at de ikke holder meg opplever jo at for eksempel fastlegen hun holder meg jo på både rent fysisk og psykisk hver dag hele tiden og har også holdt rundt meg og trøstet meg og den følelsen Det er derfor jeg sier at det hadde ikke vært noen av meg uten hun på mange områder. Men når hun ikke er der, og når jeg ikke har noen rundt meg, så er det handlingene jeg gjør når jeg er dårligast, som egentlig stammer fra Monika tre år, tenker jeg.
Kjetil Bremer:Det høres viktig ut. Nå nærmer vi oss nesten i terapiens rom her, men det høres bare for meg ut som det er viktig å ikke drepe Monika tre år. At disse behovene er jo menneskelig.
Monika:Ja, men igjen, jeg skal ikke ha noen behov. Behov for meg er, altså, jeg skjønner som voksen inntekt at behovet har alle mennesker. Alle mennesker har basale behov. Men jeg har ikke vært din nok til å ha de behovene.
Åse-Line Baltzersen:Der er det vanskelig å være enig, og det er vanskelig å nikke, og smile, og på en måte bare lytte til det du sier. Jeg lytter, og jeg vil det, men det er jo også det at jeg kjenner deg litt, i hvert fall, Monika. sett deg over mange år og jeg har spist middag med deg og liksom møtt den varme gode og ikke minst tøffe jenta du har så det er noe med men dette her er jo også kanskje noe mange kjenner på Kjetil av de som har en personlighetsproblematikk men jeg vil ikke vel utfordre at de behovene du setter ord på som Kjetil sier er jo menneskelige behov, senest i forrige år så måtte min samboer holde rundt meg for jeg var veldig lei meg fordi jeg var sliten og det er jo et behov hvis han ikke kunne dekke det som min kjæreste så hadde jo ikke det vært et godt kjæresteforhold i det hele tatt fordi det er noe vi alle fortjener, rett og slett.
Monika:Jo, altså, jeg ville ha sagt det til alle andre, og jeg dekker jo på mange måter, vel da på avstand, når ungene er blitt så store, men jeg prøver jo å dekke de behovene til ungene også, og se dem være der før de opplever jo at jeg får det til. Men de reglene, de tingene gjelder ikke for meg. Og igjen, der kommer det inn det at jeg er rigid. Du får aldri med til å innrømme at jeg har en verdi. Selv om jeg indirekte vet det. Men du får ikke med til å føle det 100%.
Kjetil Bremer:Dette et veldig sentralt punkt for flere. Kan du si noe om det? Hva tror du Hva tror du gjør deg så hardnakket rigid på dette punktet? Å ikke kunne ta inn en slags opplevelse og føle deg verdifull?
Monika:Jeg tror det henger sammen med de opplevelsene man har hatt i livet, der man har blitt dømt av ulike personer på ulike ting, og ting som er sagt og ting som er gjort. Altså... Hører du noe om 30-40 år at du er bare dritt, så tror du på det til slutt selv. Og når jeg da i tillegg har sånn aversjon mot meg selv, og tenker at jeg faktisk betyr noe, det klarer jeg ikke. Selv om jeg vet at jeg også egentlig omfavnes av de reglene som gjelder for andre, Og sette meg selv inn i det. Bare det med å spille inn podcast i dag. Jeg vet jeg har noe å si. Jeg vet at jeg kan formidle. Jeg vet jeg har erfaring i bøttevis. Det å spille inn podcast. Det å skrive bok. Det å holde foredrag. Det er noe der jeg faktisk har noe å si. Og kan gjøre. Men allikevel får du aldri mer til å si at jeg er god til det. Selv om jeg på alle de foredragene jeg har holdt, så har jeg aldri fått noe annet enn positiv tilbakemelding. Men de reglene jeg har for meg selv gjelder ikke for alle andre, og de reglene som gjelder for alle andre gjelder ikke for meg. Akkurat der er jeg ikke kommet lenger i behandlingsforløpet enn at de står steinhardt den dag i dag.
Kjetil Bremer:Det hører jeg, og det hører jeg ødelegger mye for deg også, i forhold til å ta inn nye opplevelser. Det hører jeg smerter deg. Har du noe som du gjør i forhold til å leve med deg selv, i forhold til å håndtere deg selv på konstruktive måter? Du har beskrevet mye fint i forhold til fysisk, altså hoppe på ski og sånne ting. Er det noe annet du... hva skal jeg si, noe som foregår mer inni deg selv, som du bruker for å liksom, som du opplever er til hjelp da?
Monika:Inni meg selv? Nei, der foregår det ikke så mye som er til hjelp for meg selv. Nei, altså, jeg håndterer min hverdag med å være fysisk aktiv i forskjellig grad, og Og har nå flyttet ut på bygda. En nabo til en gård med stall og hester og fjøs og søver. Som jeg får lov å bidra der når jeg har overskudd. Og de trenger hjelp som gir meg ufattelig mye. Både for min egen del, men også for at jeg da... vet at jeg er til nøtta for noen. Selv om det å makke for hester og sånn ikke i mitt hode regner som fysisk aktivitet god nok, så er jeg i hvert fall i dagene ikke klare noe annet. Det gir i hvert fall mening for andre enn meg selv. Jeg hjelper når jeg er til bruk for nakka, på en måte. Og nå... Jeg er jo ute med et skadet kne, som gjør at jeg ikke kan ta den halvtimes joggeturen. Jeg bør ikke gå fem timer på fjellet, som er det som jeg har mestret hverdagen med før jeg ble skadet. Men for meg så mestrer jeg mye av dagene med å være i aktivitet, sånn rent fysisk. Det er da jeg mestrer dagene på en måte best. Så har man jo da... ting man gjør for å mestre dagene på en destruktiv måte også, som ikke er like heldig. Men hvis jeg skal trekke frem det som er konstruktivt, så er det fysisk aktivitet og fjellturer og fri luftsliv.
Kjetil Bremer:Og dette med å gjøre noe for andre. Det hørte så viktig ut, den innsatsen du gjorde med dyre steller og sånn hos... hos de andre også. Du må gjerne si noe om det du gjør som er destruktivt. Det kan hende folk kjenner det igjen. Hvis du føler at du gjør noe som er aktivt, ikke til hjelp for deg selv.
Monika:Jeg er jo på en måte veldig rigid når jeg er alene. Ikke når jeg har unger eller besøk, eller er på besøk, men Men jeg styrer jo en del i forhold til mat da. Nekter meg selv. Enkelt, ja, altså mat er en issue liksom. Uten at det er noe som nødvendigvis vises. Det er for eksempel noe ungene ikke er så bevisst på da. eller de er ikke bevisst på det i det hele tatt de aner ikke at mor har et spiseproblem for det at jeg er siden den dagen jeg ble mamma tenkt at levde etter at mine problemer skal ikke overføres til ungene så når ungene er hos meg så spiser jeg la med de og spiser det vi har og sånn men meg alene er nok Mer rigid enn det jeg bør være ja.
Kjetil Bremer:Det høres jo veldig viktig ut, dette med å ønske å være en god rollemodell og mor og sånn. Men kunne du sagt litt mer om dette med å ikke spise? Altså at du liksom nekter deg å spise. Hva slags funksjon har det for deg da?
Monika:Nei, alle vet vel at det er ubehagelig å være sulten. Og igjen, det er et behov jeg ikke skal ha. Skal egentlig ikke trenge mat, det er best uten. Det har med det å føle seg ren. Jeg skjønner jo at det ikke er sånn, men i mitt hode har det blitt sånn at mat er skjettent. Mat er ikke noe... Jeg er flinkest på alle måter hvis jeg bare lar være å spise. Og kategorisere meg selv som flink eller ikke flink ut fra hva jeg spiser eller ikke spiser. Men igjen, det er mange faktorer der inne også. Og løsningen nå for å klare å holde meg oppegående og i aktivitet, så er det så har jeg nå fått næringsstrekk på resept, og det godtar både hodet og kropp. Det er en del andre faktorer også som gjør at jeg har fått næringsdrikk på resept, men det letter mye ut av den rigiditeten jeg har i forhold til mat og følelser og tanker.
Kjetil Bremer:Så det virker som at det går igjen litt dette med å nekte seg og ha behov og være en som er verdt å lytte til. Ja. Og være de på en måte selvkjærligheten da. At det er konfliktfullt for deg, vanskelig. Ja. Hvor ser du for deg selv inn i fremtiden?
Monika:Hvis jeg noen gang får... en fremtid som der jeg kan anse meg selv som fresk eller bedre, så ønsker jeg jo å være en person som bidrar tilbake til samfunnet. Jeg ønsker å holde flere foredrager. Jeg ønsker å klare å skrive den boka. Det er liksom mer sånn her jeg ønsker å være. Men jeg tror nok ikke nødvendigvis at det blir sånn. Jeg tror jeg... Jeg ser på meg selv som en for stor utfordring for systemet til at jeg kan passe inn i noe som gjør at jeg kan komme meg ut i arbeid, for eksempel. Jeg tror livet mitt er sånn det kommer til å være, men jeg ønsker noe annet.
Kjetil Bremer:En ting er på en måte hva samfunnet eller hjelpeapparatet kan bidra med i forhold til behandling. Men hvis du skulle hjelpe deg selv i retning målet om å kunne bidra mer og bli mer aksepterende overfor deg selv, hva tenker du at du kan gjøre i det arbeidet?
Monika:Jeg føler jo at jeg prøver litt hver dag. Det går ikke en dag uten at jeg prøver. For jeg står faktisk oppe fra senga, og jeg prøver å spise, jeg drikker noe i den næringsdrikken. Jeg føler jo at jeg prøver ganske mye. Jeg føler at jeg prøver hver dag. jeg går i stallen og gjør de tingene som er bra for meg selv om jeg ikke innrømmer at det er bra for meg jeg skal opereres en gang til i kne og håpe at smerten der blir bedre og prøve å holde meg innenfor rammen og kunne gå tur på fjellet og sånne ting som jeg vet er bra for meg og som hjelper meg det er liksom Alle disse delene av meg og konfliktene i mitt eget hode føler jeg at jeg gjør det jeg kan. Jeg kan ikke alene gjøre mer enn det jeg gjør i dag. Det er noe jeg er nødt til å hjelpe til å sortere og reflektere over og få hjelp til å plassere for at tingene kan bli annerledes. Sånn som systemet er i dag, det med at du skal plasseres innenfor en boks der det ikke er tid, der det ikke er trygghet. Altså, psykiatrisystemet i seg selv er på mange måter på feil vei. Men jeg føler at jeg gjør det som er mulig for meg å gjøre i hvert fall, for å bli bedre eller for å overleve. Det vil jeg komme inn og si, det gjør du absolutt. Du fortjener et litt klapp for alle de tingene du beskriver at du gjør. Før skaden din var du vel aktiv igjen med hopping, kan det stemme? Ja, jeg har diverse medaljer fra OL og VM, så jeg fikk fra 2018 til 2020, så fikk jeg hanket inn litt. Litt i forbindelse med hoppinga, ja.
Åse-Line Baltzersen:Det er sterkt.
Monika:Og målet er å komme tilbake dit. Men det ser litt mørkt ut. Men jeg skal prøve en operasjon til oss, og så får vi se om ikke det er mulig.
Åse-Line Baltzersen:Krysser fingrene for det. Jeg lurer på en ting. Du begynte vel så vidt på det du kaller de tre T-ene. Vil du først beskrive det? Og så har jeg et lite spørsmål til Kjetil etter det.
Monika:Ja. Nei, de tre T-ene er jo noe jeg fokuserer en del på når jeg holder foredrag og sånn, for at jeg synes de er så vektige. Det er da tid, tillit, trygghet og det å tåle. Det er en del av de T-ene der som på mange måter mangler innenfor behandlingsapparatet i dag, og som for meg og utenfor min erfaring med å snakke med andre er er ganske vesentlig og viktig.
Åse-Line Baltzersen:Ja, det er jo kjempe... Jeg synes jo de tre T-ene høres jo viktig for oss alle også. Og da lurer jeg litt på, Kjetil, du jobber jo med mer spesialisert behandling for personlighetsforskylser. Er dette ord som passer inn i de behandlingsrammene som er spesialiserte opplegg?
Kjetil Bremer:Absolutt. Jeg synes det er veldig gode stikkord for behov, menneskelige behov, som ikke bør fjernes, holdt jeg på å si. Tid, tillit, tålmodighet og trygghet, det er helt grunnleggende. Og at din frustrasjon i forhold til at dette er mangelfullt i helsevesenet, tror jeg også veldig mange vil kunne kjenne igjen Monika, at vi hører stadig om beretninger om folk som har vært i veldig korte bruddstykkevis. Forløp litt her, litt der, kastet litt rundt. At man jobber litt sånn avgrenset, det er litt sånn silotenkning. Hvis du har tvang, skal du dit. Har du PTSD, skal du dit. Har du angst, skal du dit. Og det er på en måte mye meningsfullt i det, men samtidig så er det noe med å se hele mennesket og kunne jobbe kontinuerlig med et sammensatt bilde, sånn som du, Monika, beskriver at det er liksom ikke sånn en boks og du passer liksom rett inn der. Det er litt forskjellige ting, og sånn er det. med veldig mange det er kanskje oftest egentlig at det er sammensatte vansker og at man da trenger mer tid det hører vi mange på en måte ikke oppleve helt er der og det er jo noe av det som jeg er jo sånn sett heldig over seg for det vi jobber i et program som vi har opp til tre års behandlingsmulighet men i et livsløp så er jo ikke det heller liksom kjempelenge, for å si det sånn. Men at denne kombinasjonen av liksom å finne noe som passer for en, noe som er god match, altså sånn personmessig da, med behandler og metodikk og rammer av varighet som skal klaffe, det er ikke alltid skjer da, så det er Dette tenker jeg er et fint hjertesykk i forhold til noe mange kan kjenne seg igjen i psykisk helseværen.
Åse-Line Baltzersen:Det tilhører litt til historien, Monica, at du bor langt nord. Ja. Sammenlignet med fleste behandlingstilbud, spesielt resten mot personlighetsproblematikk. Og kanskje også... PTSD er kanskje litt mer i sentrale strøk?
Monika:J a, altså variasjon av behandlingsmuligheter har jo ikke vi her oppe. Vi har jo viken som kan behandle PTSD, men ikke personlighetsproblematikk. Men de har så mange eksklusjonskriterier, og også igjen så lang ventetid at du, holdt på å si, enkelte av oss ikke får kommet inn i det behandlingsforløpet. Ellers så la de jo ned i bodet som kanskje var den beste plassen for enkelte av oss, som er en av de største skandalene, vil jeg si, i psykiatri i Nord-Norge, det var at den avdelingen forsvant. Og konsekvensene av det har vært mange. For meg personlig så kan jeg vel si så langt at på grunn av at Helse Nordland er den avdelingen som øster omsorgen for ungene mine. Men vi har jo også, det er jo mange ut av de som tilhørte den avdelingen som Ikke klarte mer som ikke er mer i dag. Så jeg tror ikke Helse Nord er klar over hvor mye de ikke sparte på å legge den ned. Av både personlige lidelser og rent økonomisk. Den ble lagt ned i 2013 og her sitter jeg ennå. Og det er bare meg. Vi er mange som ikke nå får behandling. god nok. Og så mente de at vi skulle behandles nærmere hjemme, som da ender med at det er åtte år senere må reise dobbelt så langt for å få behandling. Så det er liksom, skal du være personlighetsforstyrret eller være psykisk syk, så for all del ikke flytte til Nord-Norge. Det er ikke der vi får best hjelp. Vi får hjelp, men vi har ikke... alle de her valgene som de har lenge selv, med forskjellige
Kjetil Bremer:Dette er en utfordring som vi hører flere snakke om, og du ikke er alene om, å virkelig kjenne på kroppen. Det er ikke en ok fordeling av tilbud, og sånn sett bli mer vilkårlig hva slags behandling man får avhengig av hvor man bor. Ja. Vi begynner å nærme oss litt sluttet av intervjuet. Er det noe du brenner for eller har lyst til å si til lytterne?
Monika:Å, det er jo... Kan jo putte penger på meg og få noen timer med greier hvis jeg skal fortelle hva jeg brenner for. Nei, altså, i utgangspunktet brenner jeg jo for det her med å se litt utenfor boksen og det med å bruke tid og skape tillit og få den tryggheten og det at de hjelpeapparatene må i større grad tåle hele deg. De må romme det du har. og igjen da ha tid til å romme det. Pakkeforløpet, det er jo den største triten som noen ganger er oppfunnet innenfor psykiatri. Om jeg får være helt ærlig, jeg kunne sagt det ennå har jeg, men pakkeforløpet kommer til å ta liv av usannsynlig mange flere enn det de skjønner selv, de som har opprettet det pakkeforløpet.
Kjetil Bremer:Hva tenker du på da, Monika? Er det sånn at det har hatt en negativ effekt på tilbudet?
Monika:Nei, altså, det går jo igjen. Ja, kanskje hjelper det de få som har bare en depresjon. Ja, de får kanskje bedre hjelp fortere. Men for alle oss andre med flere diagnoser, med flere hendelser, med større utfordringer, så er pakkeforløpet den største driten. Det går tilbake til det med å ha tid og skape tillit og ha trygghet. Det er så vesentlig innenfor behandling synes jeg at hvis du skal ta det som pakkeforløpet egentlig er så gir det overhodet ikke rom til å skape de relasjonene og ha den tiden som trengs altså du klarer ikke å behandle et 40 år gammelt liv levd liv med diverse utfordringer på så og så lang tid. Jeg har ikke sett meg inn på hvor lang tid for eksempel personlighetsforstyrrelse eller PTSD får i pakkeforløpet, men jeg har vært i systemet i 16 år, og pakkeforløpet gir ikke rom for å være i systemet i 16 år. Hadde ikke jeg hatt de folkene jeg har rundt meg, så har ikke jeg vært her i dag hadde ikke jeg hatt et behandlingsapparat selv om det nødvendigvis ikke har funket like bra hele tiden men i hvert fall de er nå der og de hjelper meg nå ugentlig med de utfordringene jeg står i så hadde pakkeforløpet vært når jeg kom inn i systemet så hadde jeg vært død i dag.
Kjetil Bremer:Det er brutalt og direkte Er det noe på avslutningsvis som du har ikke fått spurt om, ikke vi har kommet innom, noe som er viktig å få snakket om?
Monika:Vi har vel vært innom det meste. Nå blir det litt politisk avslutningsvis, så det får vi også ta litt til senere. Men det er bare en ting jeg sitter og dveler litt med i ettertid. Det er jo hvordan, litt av Monikas ønsker da, er noe... Vi kjenner jo også det hun tar opp avslutningsvis her, er jo en utfordring vi i NAPP er kjent med, at det er ulikheter i behandling, og at disse tre T-ene ligger, sånn som jeg forstår det, som en ikke-fagperson, men at det ligger vel litt i en del av disse behandlingsoppleggene for personlighetsforsforstyrrelser, at det å tåle det som... det innebærer da å leve med en personlighetsforstyrrelse. Det å tåle å møte noen som har et sterkt ubehag med seg selv eller som kan komme i utfordringer med relasjoner med andre og det viser seg vel gjerne i terapien også det var liksom tanker jeg får avslutningsvis her at jeg synes du har ønsker som jeg synes er ganske rimelige da ut fra hva som er av behandlingstilbud der ute. Monika, nå har vi jo hørt din historie, og den er sterk og gripende, og jeg tror mange har mye å lære fra deg. Når vi nå nærmer oss slutten, har du noe du tenker er viktig, av terapeuter og folk som skal vite i møte med noen som har det, sånn som du har hatt det og har det. Det gjelder generelt befolkningen, altså alle, både behandlingsapparat og befolkningen, er jo det at ingen er bare det du ser.
Åse-Line Baltzersen:Det tror jeg vi kan signere på.
Kjetil Bremer:Veldig fint. Tusen takk for... ditt bidrag, Monika. Det har vært veldig stert og fint å høre din historie og at du har kunnet være såpass modig og kunne dele de innerste vanskelige sidene i ditt liv. Dette er av stor verdi for oss. Veldig fint at du ville være med på dette. Tusen takk.
Monika:Takk for at jeg ble spurt.